Bergstoppen

Gårsdagen ble tilbragt i sengen.
Med hodepine, svimmelhet og kvalme.
Og total utmattelse.
Med andre ord en relativt vanlig dag "på jobben".
Som i disse dager betyr medisinsk behandling.

I dag våknet jeg imidlertid til sol og sommertemperatur, denne aller siste dagen i september.
Etter at kropp og hode hadde kommet seg litt til hektene, var det bare en ting å gjøre:
Snøre på seg joggeskoene, og legge ut på "fjelltur".
"Fjellet" jeg skulle bestige, er vel strengt tatt ikke noe fjell.
Det er heller en ruvende topp i innlandslandskapet,
med nydelig utsikt over Mjøsa, Gjøvik og Totenlandet:
Bergstoppen.
Et perfekt mål for en tur en strålende klar høstdag.

Men ville jeg klare det?

Det gikk saaakte oppover mot Tranberglia og Berg Gård.
Og mange ganger var det fristende å ta andre veivalg, finne et lettere turalternativ.
Droppe de drøye, uendelig lange oppoverbakkene.
Ved mer enn en anledning var jeg like ved å gjøre nettopp det.
Og måtte jeg egentlig gå helt opp på Bergstoppen?
Eiktunet var jo også et knallbra mål?

Men jeg kom meg helt til topps.
Og belønningen var helt fantastisk.
Svett på ryggen og sliten i kroppen, kunne jeg nyte min medbrakte sjokolade og iskalde plommesaft.
Alt dette, mens jeg nøt en av de vakreste utsiktene innlandet har å by på.
Herlig!

Og om ikke det var nok:
Hjemveien la jeg over nytreskede jorder.
Ingenting er som gyldne stråstubber som svisher mot skotuppene.
Det gir en følelse av frihet å vandre over jordene om høsten.
En helt egen lykkefølelse.
Kan anbefales:-)

Eiktunet

Våknet til gråvær og duskregn.
Jeg skulle følge min sønn til skolen.
Vi liker godt å gå og småprate når vi er på tur.
I dag var Prøysenmarsjen et naturlig samtaleevne.
Min sønn ergret seg litt over at han hadde glemt å feste sitt nyervervete merke på jakka.
Det synlige beviset på søndagens bragd.
I tilfelle noen skulle være i tvil...

Parallellt med småpraten, øver vi på å holde et jevn gange.
I dag måtte vi av tidsmessige årsaker trene med "trommestikkeføtter".
Det fungerte som bare det.
Min sønn rakk skolen med god margin.

Etterpå fortsatte jeg turen alene.
Den gikk gjennom skogen til Ulsrudfeltet.
Deretter fulgte jeg Pilgrimsleden opp mot Tranberg Gård.
Før ferden fortsatte på asfaltvei med lett stigning mot Eiktunet.

Dette er for meg en lang tur.
En tur jeg bare gjennomfører på de aller beste dagene.
Jeg tror jeg har gått til Eiktunet èn gang før i sommer.
Derfor var det ekstra deilig og endelig - igjen - å kunne nyte utsikten fra denne praktfulle plassen.

Gå for helsa (og gleden).

Vi ble to familier som kastet oss i bilen og tok turen til Ringsaker og Prøysenland.
Fire voksne, to barn og en hund.
Og vi var ikke alene.

Hele 800 mer eller mindre glade vandrere var påmeldt Prøysenmarsjen i år.
Her deltok småbarnsfamilien med matpakke og fullkornskjeks i sekken.
Supertrimmer´n med drikkebelte og svettebånd.
Moren med barnevogn og den stolte bestemoren svinsende ved siden av.
For ikke å snakke om ungdommen med emo-look (disse var riktignok ikke rikt representert).
Hundeeiere var det mange av.
Og det var de som var redde for hunder.
Det var mennesker i rullestol.
Det var Syke Piker.
Og selvfølgelig var det mange pensjonister.
Noen ganske få av dem hadde jakkebrystet tettpakket med pins.
Andre igjen hadde sydd fast merker fra diverse marsjer bak på treningsjakkene sine.
Dette var de virkelig erfarne marsjgjengere.
Og de viste med all tydelighet at de var stolte av det.
Egentlig var det ganske flott.

Da min sønn skulle innkassere sitt aller første marsjmerke, var han også stolt.
Det var et bronsjemerke med motivet av en gitar, en skigard og ei steinrøys.
Han erklærte der og da at han stiller til start også neste år.
Og året deretter.
Osv.
Det finnes de som har gått Prøysenmarsjen mer enn 40 ganger.
Det blir mange merker, det.

Og hva med meg?

Jeg koste meg underveis.
Særlig de siste kilometrene.
Etter at vi forlot vi asfaltveien, svimmelheten lettet og sola tittet gjennom skylaget.
Jeg gjennomførte marsjen og fikk mitt marsjmerke.
Og ja, jeg er stolt av meg selv.

Min mann kan også marsjere..

Mannen min er skeptisk til marsjer.
Han påstår at marsjens kjernedeltager er en pensjonist med jakkebrystet tettpakket av pins og merker.
Litt som et medlem i et veterankorps. Eller en generalmajor.
Dessuten var det annonsert trekkspillmusikk.
Mannen min er skeptisk til både marsjer og trekkspillmusikk.
Men siden jeg er Syk Pike ofret han seg .
Han stilte bare ett krav:
Vi måtte være tilbake i heimen før avspark i fotballkampen mellom QPR og Astonvilla.
Mannen min er ikke skeptisk til fotball.
Og spesielt ikke til QPR.
Han er ingen medgangssupporter.

Prøysenmarsjen

På tur er et godt sted å være.
Det samme er tekstene til Alf Prøysen.
Så hva er mer naturlig enn å starte denne bloggen med Prøysenmarsjen.
Man kan velge mellom to distanser; 10 km og 22 km.
Jeg går for det første alternativet.
Og er stolt og glad om jeg klarer å gjennomføre.
Målet er å nyte den kjølige høstlufta og kose meg underveis.

Underveis og tilstede

Av og til kan en tur være å karre seg opp fra senga.

Stå ved sengekanten i to sekunder.

Med hjelp og støtte.

For så å legge seg igjen.

Fullstendig utslitt

Eller rave som en full sjømann,

de sju skrittene fra soverom til bad.

Spy over doripa.

Før man segner om på badegolvet.

Eller kreke seg rundt kvartalet.

Under observasjon fra blikk bak blinde glassruter.

Blottlagt. Naken. Sårbar.

Disse tureksemplene er de mest krevende.

Og jeg vet hva jeg snakker om.

Jeg har sett mange gå nettopp disse turene.

Og jeg har gått dem selv.

Altfor mange ganger.

Andre ganger kan en tur by på 

kilometer på kilometer langs rolige skogstier og klokkende bekker. 

Kanskje med en liten avstikker inn til et tjern. 

Hvor man kan sette seg ned, senke skuldrene 

og nyte stillheten.

Eller man kjemper seg opp til en høyde.

Hvor utsikten er spesielt vakker.

Hvor man nærmest super inn landskapet under seg.

Alt mens tiden står stille.

Eller man finner noen faste turruter i nærområdet.

Som man kan utvide når kropp og form tillater det.

Begynner å telle antall kilometre. 

Tar tiden.

Før man rykker tilbake til start.

Og man må begynne på nytt.

Med nye mål og delmål.

Først forsvinnende små.

(Men - som sagt - det er de som er de mest krevende).

Senere større og mer synlige mål.

Mål som tar plass og får applaus.

Men applausen er ikke noe mål for meg.

Målet er turgleden.

De gode opplevelsene.

De små dryppene av ren lykke.

Kjenne at kroppen fungerer.

Til en viss grad.

Tross alt.

Følelsen av frihet.

Og - i et øyeblikk av selvbedrag - glemme seg selv:

Glemme at man er Syk pike.