søndag 30. oktober 2011

Mæhlumsetra

Det er moro å utforske nye steder, nye turer, nytt terreng.
Og enda morsommere å dra på oppdagelsesferd når man er flere i fellesskap.
I dag var vi 4 voksne og 4 barn på tur.
Til Mæhlumsetra.

Syk Pike hadde riktignok gått til den trivelige, rødmalte og godt vedlikeholdte setra før.
Èn gang. På vinteren. Med ski på beina.
Nå var det høst og snøen var borte.
Det blir liksom en helt annen historie.

Vi gikk først i fuktig terreng mot Trollhytta.
Hytta var ulåst, velhold og med fire sengeplasser.
Fra hyttetrappa er det koselig utsikt mot et lite vann.

Videre bomma vi litt og gikk en omvei myrlendt terreng.
Men snart var vi på rett kjøl.
Turen gikk gjennom høyreist furuskog.
Skogbunnen var kledd med grønn mose og regnlav.
Og masse traktkantarell! Rett ved stien.
(Det må jeg fortelle Mor Godhjerta...)
Det var svære, mosegrodde steiner å klatre på.
Gamle, krokete trær med skjegg.
Og bekker med bruer og flotte hoppesteiner.
Det var til og med en lite foss eller to.
I det hele tatt et svært variert og barnevennlig terreng.

Mæhlumsetra lå fint til på en liten høyde i solskinnet.
Med utsikt over et lite vann.
Snart ble det gjort opp et bål med ved fra Kvikne.
Det er en kjent sak at mat smaker ekstra godt utendørs.
Og pølser grillet på bål er bare deilig.
Vi storkoste oss små som store.
Dessuten var det en egen vannpumpe på Mæhlumsetra.
Med deilig, friskt iskaldt vann.
Den gjorde stor lykke blant barna.

Stemningen hjemover var like god.
3-åringen gikk hele veien. Blid og fornøyd.
De litt større barna løp...

Det var en herlig tur i et flott terreng.
Hit må vi tilbake. Helt klart!



lørdag 29. oktober 2011

På tur med Nansen















Nansen er ikke den virkelige Nansen. Naturlig nok.

Nansen er heller ikke et litt originalt navn på en hund.
Nansen er brunt, eksklusivt brennevin tappet på flaske.
Eller rettere sagt: Cognac.
Og i dag skulle den få være med på tur.
Sammen med Min Mann og meg.

Min Mann har et hat-elsk forhold til brunt brennevin.
Han elsker det gjerne tidlig på kvelden.
Utover natten kommer tvilen.
Og på morgenkvisten er kjærligheten snudd til hat.
Dette var imidlertid tidlig på dagen, flasken var full og solen strålende.
Det var bare en hake:
Flasken var ikke for ham.

Målet for turen var nemlig gode venner.
Vår mannlige venn hadde nylig fylt år.
Den samme mannen som ønsket å donere meg et nyre.
Selv om nyret viste seg å ikke passe, er det uendelig stort.
Og jeg er uendelig takknemlig.
Slik jeg føler for alle som har støttet meg på en slik unik måte.

Derfor altså: På tur med Nansen. Nansen Cognac.
En stor mann til en annen.





lørdag 22. oktober 2011

Høstens siste tur til Bråstadvika?























Svimmelheten har hatt et visst overtak den siste tiden.
Men i dag hadde den trukket seg litt tilbake i skyggen.
Da var det på tide med en tur.
Tur til Bråstadvika.

Jeg har et litt spesielt forhold til Bråstadvika.
Mange og gode minner har sitt utspring her.
Endeløse sommere med sol, morgenbad og lykke...

Og det var også hit jeg kjempet meg,
den aller første "ordentlige" turen.
Den første turen etter måneder på sykehus og rehabilitering.
Da fokuset var å sette en fot foran den andre:
Ett-to-ett-to en støvel og en sko.
Og blomstene i veikanten fikk være nettopp det.
Den gangen ble det en lang hvilestund på en benk i båthavna.
Jeg sugde til meg synet av Mjøsa.
Å, som jeg hadde savnet stunder som denne!
Samtidig grudde jeg meg til oppoverbakkene som ventet...
Og drøyde i det lengste der på benken...
Men jeg kom meg helskinnet hjem.
Selv om pausene i oppoverbakkene ble mange.

Den stoltheten og mestringsfølelsen jeg følte da endelig var hjemme,
glemmer jeg aldri. Følelsen av å ha gjort det umulige mulig.
Det var som om døra jeg hadde fått smelt i trynet,
atter åpnet seg på gløtt...
Det betydde håp og muligheter.

Både denne dagen - og på tilsvarende turer siden - har jeg alltid tatt bilder med mobikameraet.
Slik at jeg lettere kan trekke frem minnene når jeg ligger isolert på sykehus.
Av og til fungerer det.

I dag var kroppen lettere. Likevel ble det en lang pause på ei hyttetrapp i Mjøskanten.
Alt mens jeg skuet utover innsjøen og nøt medbrakt, mørk sjokolade.

Bråstadvika i mitt hjerte...





onsdag 12. oktober 2011

Den Fabelaktige Mor Godhjerta
















Da min mann og jeg kjempet oss opp til Skreikampen for en knapp uke siden
(Min mann vil vel her påstå at jeg kjempet -  han derimot var ute på en svært så rolig rusletur... Ok, han har sannsynligvis rett...), bestemte jeg meg for èn ting:
Denne turen, denne utsikten, denne opplevelsen - den måtte jeg dele med Mor Godhjerta.

Mor Godhjerta er ikke min mor, men hun er fantastisk Godhjerta.
Hun har tatt meg med ut på små utflukter gjennom vinteren.
Da det var Mørketid, ute som inne.
Hun har levert nydelig, hjemmelaget, sunn middag på døra.
For ikke å snakke om rykende, ferske brød...
Valnøttbrød, frukt- og nøttebrød, rugbrød - for å nevne noen navn fra den rikholdige brødbuketten.
Og - selvfølgelig - loff til Loffungen. Det vil si Min sønn.
Hun har vært der gjennom de tøffeste av alle tider.
Ikke bare for meg, men for oss alle.
Min mann, Min sønn og Syk Pike.

Nå ville jeg gi en liten brøkdel tilbake.

Været var strålende og vinden nesten fraværende.
Med andre ord en perfekt dag for en tur opp i høyden.
Mor Godhjerta hadde pakket med seg en breddfull ryggsekk,
samt to stykk hund: Politimesteren og Loppa.
Klare for T.U.R.

Vi parkerte bilen ved siden av en innhengning fylt av noen store ulldotter av noen sauer.
Samtlige med en bjelle klingende rundt halsen. Tamme var de, også.

Deretter gikk ferden oppover.
Opp en steil sti, over en åpen setervold, inn i tett granskog.
I jevnt, rolig tempo seig vi sakte fremover.
Inntil Mor Godhjerta oppdaget gull.
Rett ved stien.
Haugevis.
Med Traktkantarell.
For en herlig tilleggsdimensjon på turen!

Jeg kjente at jeg trengte en hvil av typen sittebenk. Og mat.
Politimesteren og jeg gikk derfor i forvegen.
Til de koselige trebenkene med utsyn mot sørenden av Mjøsa.
Her kunne vi nyte stillheten, varmen fra solen og utsikten - alldeles herlig!
Mor Godhjerta og lille Loppa kom begeistret etter.
Med diverse "bæsjeposer" fylt til randen med traktkantareller.
Og begeistringen ble ikke mindre da hun ble vâr utsynet fra trebenken...
Hun toppet det hele med å trekke ferskt valnøttbrød, blue costello og honningsøtet te opp fra sekken.
Så var det bare å sette seg ned å nyte....
Og det er vi gode til.
Mor Godhjerta med en sovende Loppa under et ullpledd på fanget.



tirsdag 11. oktober 2011

Måneskinnstur...













Det var klarvær og fullmåne - nesten.
Kanskje vi skulle prøve oss med en dose frisk luft før leggetid?

Min sønn var strålende positiv.
Han har vært på måneskinnstur før.
Med bål, pølser og mashmellows.
Og et virvar av barn og voksne som omkranser bålet.
Da det gikk opp for ham at kveldens tur hverken involverte pølser eller bål,
og at turfølge kun var to stk foreldre, sank begeistringen noe.

Vi hadde gjort mange og til dels iherdige forsøk på å hale med oss flere barn ut på tur,
men til ingen nytte. Alle var opptatt.
Med skitrening, dans, fiolinspilling, munnspill, hip-hop: You name it.
Også var det tre stykker som rett og slett ikke gadd. Og det er jo en ærlig sak.

Men måneskinnstur er populært hos husets yngste beboer.
Det innebærer blant annet en mulighet til å skyve litt på leggetiden.
Dessuten er det litt magisk...

Vi kjørte bil opp til Eiktunet, og startet turen derfra.
Vi gikk delvis over på vei, delvis over jordet.
Luften var klar og kjølig. Månen lyste rund og forlokkende.
Og på toppen - hvilken utsikt!

Min sønn satte seg på "vår faste plass"og koste seg med et par kjeks.
Alt mens han betraktet fullmånen og kikket etter elg.
Det nærmeste vi kom elgsafari denne kvelden, var likevel spredte hagleskudd i det fjerne.

Mens min sønn og jeg snakket om elg, Harry Potter og fullmåne,
fortærte Min mann alle de medbrakte druene.
Uten at Min sønn og jeg så mye som fikk smake på godsakene.
Min mann påsto at han hadde trent intervaller opp til toppen,
og derfor trengte påfyll med druesukker. Eller karbohydrater.
Jeg spurte litt uforstående hva han egentlig mente med "intervaller"?
Min mann påpekte da at Min sønn og han hadde hatt et par strekk med kappløp opp mot toppen.
Dessuten måtte han til stadighet stoppe og vente på meg.
Noe han beskrev som hvile mellom intervallene.
Derfor - altså - fortjente han hver eneste lille drue.

Mens han fullførte sin argumentasjonsrekke, kom en flokk svette mannfolk gampende forbi.
I høyt tempo. Et tempo som definitivt kvalifiserte til en drue eller fem.
Uten at det lot til å affisere Min mann nevneverdig.

Derimot var han kald.
Det var på tide å ta fatt på nedoverstigningen.
Min sønn tok snarveien over jordet, og løp som en virvelvind i måneskinnet.

Kveldsturer er deilige.
Dette bør gjentas.
Fullmåne eller ikke.






fredag 7. oktober 2011

Skreikampen 698 m.o.h.

Endelig! Skreikampen!
I følge "reklamen" passer denne turen for folk som liker vakker utsikt.
Og barnefamilier.
Jeg "smurfer" av og til på nettet etter turer som kan passe for barn.
Av den åpenbare årsak at vi har en 7-åring i huset.
Men det finnes også en skjult agenda:
Turer tilpasset barnefamilier, kan kanskje være innen rekkevidde for hva en Syk Pike kan mestre...

Hodepinen etter gårsdagens behandling sto seg godt denne morgenen, om enn noe mildere.
Men høstværet var strålende...
Og en tur opp i høyden virket fristende...

Sønnen insisterte på SFO - der skulle de på tur til Vitensenteret.
Som i disse dager inkluderer 500 kilo fargerik lego.
Det fristet mer enn topptur med to stykk middelaldrende foreldre.
Merkelig...?

Men "gamlisungdommene" - dvs min mann og meg - satte kursen mot Feiring og Skreikampen.
Etter 50 minutters kjøring, kunne vi parkere bilen og begynne vår ferd oppover.

Halveis sto en trebenk og ventet på oss.
Og noen hadde tatt seg bryet med å sette opp en blomsterkasse.
Og fylt den med blomster!
Men det beste av alt:
Her åpenbarte det seg et nydelig, lite utsiktspunkt mot Mjøsa.
Vi tilbragte litt tid på den trebenken.
Med varmende solstråler mot ansiktet.
Gomlende på medbragte druer.
Alt dette, mens vi hvilte øynene på sydspissen av Mjøsa og Odalen.

Etter å ha pustet på en stund, fortsatte vi ferden mot selve "Kampen".
Og det som møtte oss på toppen var virkelig fantastisk.
Her får man fjellfølelse.
Det er bygget opp varder i ulike størrelser, inkludert en i størrelse megasize.
Utsikten er slik som reklamen lovet: vakker!
I tillegg til Mjøsa, kan man skue utover milevis med skog, små tjern og enkelte hytter.
Det finnes også en gjestebok, hvor man kan skrive navnet sitt.

Vi koste oss med sol og utsikt, matpakke og te.
Det vil si, min kjære mann droppet te.
Han syntes den smakte rart.
I følge min mann smaker all te, med unntak av Earl Grey, rart.
Og når i tillegg en ubetenksom kone hadde søtet teen med honning...
Men matpakken, utsikten og solen falt i smak hos begge.

På en klar, vindstille høstdag som denne, er Skreikampen perfekt.
Anbefales!



tirsdag 4. oktober 2011

Bråstadrunden

Dette er stort!

Min kjære mann har høstferie.
Han skulle egentlig beise hus i dag.
Sneiene. Himmelhøyt over bakken.
Jeg valgte likevel å inviterte han med på sykkeltur.
Han var i grunn ikke vanskelig å be.
Min mann har høydeskrekk.

Siden jeg generelt er mye svimmel, har sykkelen vansmektet i sommer.
Men i dag skulle den få luftet seg. Skikkelig.
Og skulle jeg besvime oppi bakkene, hadde jeg ledsager...

Målet for turen var den uoppnålige Bråstadrunden.
Uoppnålig pga sin lenge og sine endeløse, bratte oppoverbakker.

Og jeg prøvde å vri meg unna.
Allerede før vi i det hele tatt hadde kommet oss ut av døra.
Kom med andre - og mindre krevende - turforslag.
Turer som ikke innebefattet sykkel eller andre potensielt vinglete kjøretøy.
Men min mann var ikke til å rikke.
Vi skulle sykle.
Og vi skulle sykle Bråstadrunden.

Vi syklet bortover Trondhjemsveien.
Jeg hadde ikke krefter til å ligge på hjul.
Her var det ingen hjelp å få av det berømte dragsuget.
Som en enslig baktropp kjempet jeg meg frem på flatmark,
mens en fjellvettregel for gjennom hodet:
Det er aldri for sent å snu.
Skulle jeg snu?
Jeg var jo litt svimmel...

Men jeg fortsatte.
Oppover Bråstadbakkene.
For det meste med sykkelen trillende ved siden av meg.
Min mann lot trening være trening, og sluttet seg til meg.
(Selv om jeg insisterte på at han gjerne kunne sykle opp Bråstadbakken.
Han kunne til og med sykle opp og ned. En fem-seks ganger.
Veldig god trening for slitne knær. Men han avslo).
På grunn av vårt rolige tempo i motbakkene, kunne vi observere en flokk grågjess som hadde mellomlandet på et jordet. På relativt nært hold.
Og for en utsikt det er fra Bråstad!
Ha! Hva de går glipp av disse svettende, trikotsyklende mennene med 40-årskrise.
Av og til er dårlig form en velsignelse...

Et veiskilt viste vei mot Nordenga.
Her slaket veien ut, og vi kunne sykle videre i rolig tempo.
Veien slynget seg gjennom barskog, med noe spredt bebyggelse underveis.
Hvilken ro. Man virkelig puster natur.

Ved Glæstadtjernet var det tid for rast.
Vi satte oss ned på badebrygga, mest fordi det var en plass med en viss rustikk idyll.
Men siden det blåste stiv kuling fra nord, ble rasten relativt kortvarig.
Te og matpakke ble nærmest slukt, før vi igjen satte oss på sykkelsetet.
Allerede med en viss stølhet i stjerten.

På vei over åsen mot Vardal Kirke, fikk vi møte Skogens Konge:
Ikke mange metrene foran oss, krysset en stor elgokse nylagt asfaltvei.
Naturen kommer nær når man sykler.
Særlig når man sykler sakte.

Ferden fra Vardal Kirke ned til Eiktunet var derimot fartsfylt.
Og morsom.
Vi unnet oss nok en stopp i sola på Eiktunet.
Uten vind med kuling i kastene.
Og vi nyte en pose "turmiks" uten savn av polvotter.
Sammen med utsikt mot Hovdetoppen, Sørbyen og Mjøsa.

Dette var moro!
Tenk at jeg klarte det!
Selv om jeg var absolutt og totalt utslitt etterpå...












lørdag 1. oktober 2011

Knapphaugen

Første dagen i oktober.
Med gyldengule jorder og løvtrær i orangerøde toner,
viser høsten virkelig hvor vakker den kan være.
At gradestokken nærmest roper sommer, gjør heller ingenting.

Min etterhvert så kjente følgesvenn, svimmelheten, lurte i krokene i dag.
Derfor valgte jeg en rolig tur alene i skogen.
På en søndag er løypa opp til Knapphaugen fylt av familier på tur.
Men i dag er det lørdag, og da har man skogen - nesten - for seg selv.
Ved Bikkjemyra slo jeg meg ned på en trebenk.
Landskapet her gir en egen ro.
Sola varmet godt.

Jeg brukte nesten 2 timer på å rusle mine 5 kilometer i skogen.
I dag handlet turen mer om "å finne skogens ro", enn trim.