onsdag 30. november 2011

Eiktunet den siste dagen i november
















Etter en hufsete natt med regn og kuling i kastene,
var det deilig å våkne til sol, sol og mere sol.
Gårsdagens form var ingen høydare.
Da lå jeg for det meste i sengen og drømte om morgendagens tur.
Og i dag opprant altså "morgendagen" med sol og brukbar form.

Med tørre veier og mange varmegrader, var det bare å labbe avgårde.
Nok en gang var Eiktunet målet for turen.
Og i dag hadde jeg - for første gang - ikke lyst til å sluntre unna underveis.
Jeg gikk på motbakkene med dødsforakt.
Eller - noen pauser ble det nok før jeg nådde toppen.
Men bare for å nyte utsikten.
For den er faktisk helt fantastisk...
Både underveis og oppe på selve Eiktunet.

Jeg møtte ikke veldig mange.
En friskt joggende jente med god fart og et ekorn var stort sett det.
Men det var før jeg skulle sette inn del to av dagens turplan...

Del to av dagens turplan var som følger:
Grete Waitz sitt løpsopplegg for nybegynnere, uke 1 dag 2.
Gå 5 minutter.
1 minutt jogg og 1 minutt gange  x 7
Gå 5 minutter.

Jeg skulle starte opplegget når jeg kom til Kronprins Olavs vei.
Da ble det plutselig folksomt, du...
Av en eller grunn føler jeg meg litt sårbar der jeg flasher min labre form.
Så jeg gjorde noen kromspring, og endte opp med en ganske rolig rute.

Det er faktisk deilig å jogge litt.
Kjenne at man blir litt varm.
Kjenne at respirasjonsfrekvens og puls øker.
Kjenne at man lever.



søndag 27. november 2011

Gå og jogg med Grete (Waitz)














Jeg klarte ikke å la være.
Jeg måtte bare prøve.
Programmet i boken til Grete Waitz er så enkelt.
Kanskje til og med en Syk pike kunne prøve seg?
Så jeg gjorde det. Pent og veldig forsiktig.
Dag 1 i løpe-/gåprogrammet for nybegynnere.
Og det gikk greit! Ok - litt svimmel i etterkant, men dog.
Jeg har jogget. 1 minutt x 6.
Ikke noe å skryte av, sier du.
Jo, for syke piker er det faktisk det.

Og ikke nok med det!
På ettermiddagen gikk Min mann og jeg tur.
Dalborgen light.
Nå er jeg sliten, sliten, sliten.
Og i morgen blir jeg støl, støl, støl...

lørdag 26. november 2011

Løp din egen maraton




















Jeg har Grete Waitz sin bok Løp din egen maraton på nattbordet.
Det betyr ikke at jeg faktisk skal løpe maraton.
Ved siden av å være verdens beste og mest kjente maratonløper,
kjempet Grete Waitz mot brystkreft på det tidspunktet boken ble skrevet.
Å være Syk pike er litt som å være underveis i et maratonløp.
Et maratonløp uten definert målgang.
Så jeg tror dette kan være en klok bok.
Både for maratonløpere in spe og for syke piker.


torsdag 24. november 2011

Vår i november

















Etter noen dager med svimmelhet,
bestemte jeg meg for at i dag ville jeg,
måtte jeg, skulle jeg på tur.

Sola strålte.
Gradestokken viste seks varme.
Og lokalavisa viser stadig nye bilder av
hvitveis, blåveis, primula og andre forvirrede blomster.
Det er med andre ord vår i november.

Jeg valgte meg Eiktunet denne dagen.
Mest på grunn av sola og utsikten.
Men også fordi beina har godt av å slite litt i oppoverbakker.
Og hjertet. Hjertet liker å kjenne at det lever.

Som vanlig gikk det litt tungt og tregt i starten:
De oppoverbakkene er virkelig seige.
Men det er utrolig hvor fort man glemmer:
Etter en kort pause på Eiktunet,
trasker jeg lett og lykkelig nedover akkurat de samme bakkene.

Min erfaring er at slik er livet. Ofte.
Vi glemmer og fortrenger de tøffe takene.
Legger det bak oss.
Går videre.
Heldigvis, kanskje.

mandag 21. november 2011

Det går opp og ned. Både i livet og på tur.















I dag orket jeg egentlig ikke å gå tur.
Men jeg måtte.
Min mann er lærer på barneskolen.
Og mannlige lærere har som kjent lav IQ.
Så i dag skulle han kurses.
I selveste Hovedstaden.
Det burde få sving på hjernecellene.
Men for å komme seg til dette kurset, måtte det busses.
Og ekskusjonen skulle starte klokken 07.00.
Det er tidlig det.

Min form er ofte ikke all verden om morgenen.
Så vi hadde lagt en plan B og C.
I tilfelle hodet skulle gå i spinn og kroppen skulle gå i lås.
Men både Min sønn og jeg kom oss opp og ut.
Vel ute av døra fikk vi også følge med den ene nabojenta.
Det ble en koselig tur i novembermørket.

November kan ofte være tung og grå.
Slik framsto den i dag. Og slik føltes kroppen min.
Likevel valgte jeg å forlenge turen, da jeg hadde vinket hade til turfølget mitt.
Det gikk veldig tregt. Dessuten var det glatt!
Men etterhvert var det som om kroppen kviknet til.
Så jeg forlenget derfor turen ytterligere med en svipp innom butikken.
Samt innom den lokale Mixkiosken, for å hente en Bokpakke (hurra!).
Det som først så ut til å bli en nedtur, opplevdes derfor som en liten opptur.
Happy ending. Feel good.

Ikke den dummeste følelsen å ta med seg til kveldsdialyse...


onsdag 16. november 2011

Tiur














I dag kom kulda.
Ikke brått og brutalt som i fjor,
med bortimot tredve kalde og snø.
Nei, årets novemberkulde var mer varsom
med sine tre små minusgrader, barfrost og sol.

Jeg hadde tenkt å prøve ut en ny runde i dag.
Forbi den tekninske høyskolen og opp til Kopperud.
Deretter gjennom skogen og ned igjen litt øst for Hunndalen.
Litt for variasjonens skyld. Og litt på grunn av lengden.
Med sine bratte oppoverbakker ville runden uansett representere en utfordring.

Turtrasèen var kanskje ikke den aller vakreste.
Den gikk både over et industriparkområdet og et anleggsområde.
Dessuten viste det seg at denne delen av byen nå stort sett ligger i kjølig skygge.
Men selv slike turer kan by på positive overraskelser.
Da jeg passerte et hogstfelt, ble jeg vâr en stor og staselig fugl.  En tiur.
Tiuren satt i toppen på en naken trestamme.
Fra sitt utsiktspunkt kommuniserte tiuren høylydt med en artsfrende lenger inn i skogen.
Jeg ble stående å betrakte den en stund. Den var staselig!
Men snart nærmet en litt eldre dame i kjapt stavgangtempo seg.
Det var på tide å komme seg videre.

Nesten tilbake i hjemmet, kom en langsom rekke av biler med kors på taket kjørende.
Jeg stoppet i stille respekt og ventet til begravlsesfølget hadde passert.
Jeg ble blank i øynene, til tross for at dette for meg var ukjente mennesker.
Kanskje fordi jeg var i begravelse i går.
Og dette begravelsesfølge minnet meg om avdøde.
Den snille gode Bonden. Faren til Den Beste.
Eller fordi det vekker minner om andre kjære man har mistet.
Eller fordi det minner en om ens egen forgjengelighet.

Dagens tur tok rundt regnet to timer. Det kan bety at jeg har gått omtrent en mil.
Kanskje jeg skal ønske meg en form for kilometerteller.
Og et fugleatlas?
Det nærmer seg jo jul...

mandag 14. november 2011

Kveldsdialyse












I dag skal jeg forsøke kveldsdialyse for første gang.
Det åpner for nye muligheter.
For eksempel en tur i formiddagssola.

Normalt betyr hemodialyse timer lenket til en dialysemaskin.
Deretter mange timers passiv tilværelse på sofaen.
Sammen med svimmelhet, hodepine og generell utmattethet.
Noen ganger betyr det også kvalme og oppkast.

Dersom alt går som jeg ønsker
skal jeg nå sove meg gjennom etterdønningene av dialysebehandlingen.
Det hadde vært en fin forbedring.


søndag 13. november 2011

Pappas dag












Det er farsdag i dag.
Her i huset innebærer det frokost på sengen og en liten presang.
Min Sønn hadde tegnet en tegning.
Han skulle egentlig tegne noe som karakteriserte Pappa.
Kanskje en tegning av Beatles. Eller QPR.
Eller ganske enkelt en tegning av sin kjære Pappa.
I stedet ble det et voldsomt scenario fra Starwars.
Sammen med en mikroskopisk hilsen til far nederst i venstre hjørne.
Men tegningen oppnådde glede og litt humring hos mottaker.
Glede oppnådde også ferske boller og kaffe.
Og den nyeste cd`n til Tom Waitz.

Etter denne familieidylliske morgenstund, skulle Min Sønn på teaterøvelse.
Det åpnet muligheten for en litt lengre tur i tosomhet for Min Mann og meg.
Det var klarvær og barfrost. Luften forfriskende kjølig.
Vi valgte Eiktunet som mål for turen.
Jeg var tung i kroppen. Det gikk sakte.
Men likevel - så utrolig deilig det var å komme seg ut på tur.
Vi møtte et par kjente underveis.

Til slutt - gratulerer med dagen til alle Pappaer.
Min Mann og min egen Pappa i særdeleshet.

fredag 11. november 2011

Måneskinnstur med bål. Uten måne.






















I fjor dro vi til skogs under fullmånen sammen med storfamilien.
Der tente vi bål, grillet pølser og pratet tull.
Det var mørkt, magisk og litt skummelt.
Særlig da det dukket opp to elger.

Ungene har i lengre tid ytret ønske om at vi måtte gjenta suksessen.
I kveld var det i følge kalenderen nær fullmåne.
Bare så synd at den hadde gjemt seg i tåka.
Vi lot det likevel stå til, og dro på tur.

Ferden gikk ikke langt inn i skogens magiske rike denne gangen.
I stedet endte vi opp en skråning med fin bålplass.
Like ved ei lysløype med et par ivrige rulleskiutøvere.

En lyktestolpe med kraftig lys strålte granbarkledde greiner.
Den fikk fungere som fullmåne.
Bålet ble stort og flott.
Temperaturen var mild mot små barnefingre.
Bålplassen hadde fine sittebenker.
Pølsepinnene var spikket og klare til dyst.

Det ble grilling av pølser og marsmellows.
Det ble drikking kakao.
Det mest eksotiske innslaget var ananasbrus.

Vi hadde noen koselige timer der i skråningen.
Men neste gang drar vi nok lenger inn i skogen.
Ungene savnet elg.

torsdag 10. november 2011

En tåketung dag
















Min Sønn skulle til Helsesøster i dag.
Han skulle veies og måles. Dessuten skulle han få Vaksine.
Han har snakket om, og gruet seg til, vaksinen siden første klasse.
Helt siden fjorårets andreklassinger fikk sitt stikk i underhuden på venstre overarm.
De samme andreklassinger som i etterkant kunne berette urovekkende historier.
Om svære sprøyter. Om tykke sprøytespisser som boret seg tvers gjennom tynne armer.
Og om mengder av blod og uutholdelig lidelse.
Nå ringte altså vaksineklokkene for ham.
Presis klokken 09:30.

Min Mann var på kurs denne dagen.
Så Min Sønn og jeg ruslet sammen til skolen.
I påvente av besøket hos Helsesøster gikk jeg meg en tur i nærområdet.
Det gikk tregt og trått i dag. Tåka lå tung.
Både over det utvendige og innvendige landskapet.
Årsaken var Den Beste.

Den Beste hadde vært hjemme på Toten for å feire sin kjære fars 70-årsdag.
Det ble noen glade dager med bursdagskalas og samvær med gode venner.
Det ble kvalitetstid og koselige turer sammen med familien.
Spesielt ble det tid sammen med den snille, gode faren.
Den trauste, arbeidssomme og dyktige bonden.
Bonden med den fine humoren og det gode smilet.
Den sprekeste blant 70-åringer.

Den Beste var nok litt vedmodig da hun søndag kveld tok farvel med sitt kjære Kapp,
for å følge kvinnen i sitt liv, via treningsleir i Danmark, til London.
Men allerede til jul skulle hun tilbake til flatbygdene på Toten.
Dessuten skulle foreldrene komme på besøk mot slutten av november.
Slik ble det ikke.

Mandag fikk vi den uendelig triste nyheten om at Den Bestes far var gått bort.
Plutselig i november. Hedersbonden. Den sprekeste blant 70-åringer.
Han døde på post. Med støvlene på. Slik mange av oss ønsker at døden skal innhente oss.
Bare at denne gangen skjedde det så altfor, altfor tidlig.

Mandag kveld var den Beste tilbake på Kapp.
Hun hadde reist i glede.
Hun returnerte i sorg.

Men minnene om Hedersbonden er bare gode.
De trenger seg opp og frem, gjennom tåke og tristhet, gjennom sorg og vedmod.
Og det er de jeg tenker på, under denne turen i morgentåka.
De mange og gode minnene. De lever i og med oss fremdeles.

Klokken 09:30 møter jeg Min Sønn.
Til sin overraskelse kjenner han ingenting når helsesøster setter sprøyten i armen.
Lettelsen er så stor, øynene stråler. Er det dette han har grudd seg for?

Slik er livet.
Det byr stadig på overraskelser og utfordringer.
Noen er positive.
Andre er bare vonde og ubegripelige.

mandag 7. november 2011

Sol i november





















Etter å ha tilbragt hele gårsdagen i sengen, var det deilig å våkne til novembersol.
Og en kropp og et hode som spilte på lag.
Det kunne ikke bety noe annet enn tur!

Fotografering er hot i det området hvor jeg holder til.
Jeg er da også den stolte eier av et speilreflekskamera.
Men når du er syk og svak over hele fjøla, er kameraet for tungt å drasse på.
I dag skulle det imidlertid drasses.
Det ga en egen lykke å vandre av sted med kameraet i en reim over skulderen.

Målet for turen var Eiktunet.
Mest på grunn av utsikten.
Samt mulige motiver for kameralinsen.
Men også fordi denne turen innebærer noen ganske seige oppoverbakker.
Jeg har lest om elghufs. Det er visstnok hard intervalltrening i bratte motbakker.
Min form for hufs kan vel i beste fall beskrives som skilpaddehufs...
For sakte går det.

Og som vanlig er jeg like ved å feige ut. Rett som det er.
Det er så altfor mange muligheter til å gjøre turen mindre krevende.
Men man får gjøre som Sonja i Reisen til Julestjernen - holde til venstre.
Det er jo det som er hjertesiden.
Og følger man hjertesiden, så ender man til slutt på Eiktunet.
Og alle hjerter gleder seg.
Særlig mitt.


onsdag 2. november 2011

På tur med Den Beste

Den Beste er min aller beste venninne.
For tiden må vi krysse et hav for å nå hverandre.
Eller snakke sammen på Skype.
Men nå er Den Beste på besøk.
Den Beste er her og nå og fysisk til stede.
Og med mer enn en håndfull tid til disposisjon.
Det er rett og slett veldig fint!

Litt av tiden har vi benyttet ute i friskluft og på tur.
Underveis oppdaget jeg at det var nøyaktig den samme ruten vi gikk sist
Bare motsatt vei.
Kanskje er det beskrivende for oss?
Vi trenger ikke å pløye nye marker.
Vi trenger ikke forestille oss
Vi trenger bare å være oss selv

Det er derfor Den Beste er den beste