søndag 29. januar 2012

Å stikke innom en tur




















Før var det vanlig å bare stikke innom en tur.
For en svartkopp og en prat ved kjøkkenbordet.
Uformelt og trivelig.

I dag besøker man sjelden noen med mindre man blir invitert.
Invitasjonen foreligger da gjerne i god tid.
Og innebefatter et skinnende rent og ryddig hjem.
Samt 3-retters middag.
Eller mer.
Veldig koselig, selvfølgelig.
Men jeg savner litt det spontane besøket.
Det å bare stikke innom en tur.
Er det fremdeles lov?

Min Mann og jeg ville forske litt i dette.
Vi tredde på oss turskoene, kledde oss for kuldegrader og dro ut på oppdrag.
Oppdraget bar kanskje preg av litt lite guts:
Vi ville stikke innom noen slektninger.
Og vi jukset litt - vi sendte en melding og skrev at vi var ventende.
Men man må lære å gå, før man kan begynne å løpe?

Og vi ble svært godt tatt i mot.
Det ble riktignok ikke kjøkkenbord og svartkopp.
Men te og nystekte vafler i sofakroken var ingen dårlig erstatning.
Stemningen var avslappet og koselig.
Ikke noe stress. Ikke noe mas.
Uformelt og trivelig.

Kanskje det er på tide å gjenoppta tradisjonen med
å bare stikke innom...




lørdag 28. januar 2012

Skitur med Eplegløgg

















Min Mann har startet et nytt og bedre nyttårsliv.
Det innebærer blant annen trening hver lørdagmorgen.

Min Sønn og jeg benyttet anledningen til å utvide våre kokkeferdigheter.
Det vil si: Jeg var mest håndlanger. Min Sønn var kokk.
Og målet med dagens kokkeseanse var Eplegløgg.
Kokken luktet på ulike krydder, presset frukter, blandet og koste seg.
Og resultatet.... Mmmm...

Vi måtte bare teste ut denne deilige styrkedrikken på skitur.
Da med både Min Mann og Min Sønn på laget.
Vi satset på Haugrunden, hvor det var flotte løyper.
Og veldig rolig. Og litt kaldt.
Hva var da bedre enn å trekke frem en termos med varmende Eplegløgg.
Deilige saker!

Eplegløgg og skitur hører helt klart sammen!

søndag 22. januar 2012

Haugrunden og ferske boller
















Min Sønn, Min Mann og meg skulle prøve skiene.
Det vil si - vi var alle tre innstilt på bortoverski.
Inntil 5 minutter før avreise.
Da ble Min Sønn invitert med i alpinbakken.
Valget var enkelt.
Slalom er supermorsomt.

Så da ble det tur i tosomhet på Min Mann og meg.
Og det kunne fort blitt en tur i ensomhet.
For Min Mann.
Min form er ikke helt på høyden for tiden...
Men jeg orket ikke tanken på innetilværelsen.
Så tur ble det.

Vi satset på gode, gamle Haugrunden.
Mine ski var noe bakglatte.
Men siden det kun er èn grøvre oppoverbakke, gikk det greit.
Og Min Mann var særs tålmodig.
Vi ble forbigått av mange.
Stolte barn i barnehagealder strenet forbi.
Da var det fint å kunne stoppe opp å slå av en prat med kjentfolk.
Gata vår var meget godt representert i skisporet.

Men sliten var jeg og sliten er jeg.
Uansett er det nydelig å komme seg ut i vår vakre natur.
Og vel hjemme koste vi oss med te og nybakte boller.
Ikke min bragd, det heller.
Kjære Mor Godhjerta leverte godsakene på døra.
Og de var nydelige!

Og Min Sønn?
Han har kost seg glugg i hjel i bakken!

fredag 20. januar 2012

Milsluker





















Etter 3 dager i mer eller mindre horisontal strekk,
var jeg i dag mer enn klar for å komme meg ut på tur.
Kuldegradene var mange - minus 13 kalde.
Men eller var det vindstille og sol.

I dag hadde jeg lyst til å gå langt.
Kanskje ikke kjempelurt dagen etter dialyse.
Men jeg er ikke alltid like lur.
Derimot kan jeg være litt sta.
Kombinasjonen ikke alltid like lur og litt sta,
kan falle både heldig og mindre heldig ut.

Det gikk ikke veldig kjapt oppover bakkene mot Kopperud.
En dame med barn i bytrille gikk forbi meg og i fra meg.
Det er ganske tungt å skyve en bytrille på snøføre...
Litt høyere opp i bakken ble jeg fragått av en annen dame i følge med en mikroskopisk hund.
Men skitt au.
De skulle sikkert bare gå seg en snartur.
Jeg skulle gå langt...

Nå jeg nærmet meg Kopperudblokkene og toppunktet for turen,
kjente jeg meg plutselig litt kvalm og veldig sulten.
Hadde slengt i meg en banan før avgang (egentlig fy-fy for dialysepasienter).
Men nå ville kroppen ha mer påfyll.
Begynte å fantasere om alt det gode jeg skulle stappe i meg når jeg kom hjem...

Det hjalp veldig at løypeprofilen flatet ut.
Resten av turen gikk egentlig ganske greit.
Fulgte med på GPS`n og så at jeg ville ende opp med ca 8,5 km.
Siden jeg hadde bestemt meg for å gå langt, la jeg derfor inn en ekstra sløyfe.
Resultat: 1 mil på beina.
Jippi!
Litt uggen da jeg kom inn døra.
Men ikke noe brødskiver med egg og kakao ikke kunne bøte på...
Og Bocca...

Så får det heller være at de resterende fredagstimene ble tilbragt på sofaen...




mandag 16. januar 2012

Indianer











Jeg har blitt bitt av målebasillen.
Min orange GPS er endelig oppe og går.
Så nå kan jeg finne den eksakte lengden på turene mine.

Før GPS kom inn i mitt liv, hadde jeg en slags feeling for lengde.
For eksempel tippet jeg at BUP-runden var ca 4 km.
I dag målte jeg den til nøyaktig 4,08km.
Hva skal man si?
Kanskje jeg egentlig er indianer?
Det var i allefall det jeg drømte om da jeg var liten.
At jeg enten var indianer eller adoptert.

søndag 15. januar 2012

Skitur, QPR og kjøttkaker.






















Min Mann er fått nyttårskløa (eller førtiårskrisa, om du vil).
Det vil si at han har begynt å træne.
På søndager legger han ut på lange skiturer.
I godt selskap med andre karer i førtiåra.
Men utstyrsmessig er han ikke helt der, enda.
Heldigvis, kanskje?

Min Sønn og jeg har ikke fått noen form for kløe.
Ikke en gang lus - som det visstnok florerer av på skolen om dagen.
Så vi satset på en søndagsskitur i kosetempo.
I likhet med veldig mange andre barnefamilier.

Utgangspunktet for skiturer var  Skistua.
Herfra skulle vi rusle opp til Blivgodt.
Før vi akte pent og pyntlig tilbake til utgangspunktet.
En tur gjennom skog i lett turterreng.
Seks subjektivt lette kilometre.

Vi hadde bare såvidt kommet oss på plass i skisporene,
før Min Sønn møtte bakskiene til en gutt i klassa.
Resten av turen gikk som en lek.
Vips, så var vi tilbake på Skistua.

Der ble det ferske vafler og en hvil i varmen.
Før Min Sønn møtte en annen klassekamerat,
og det var duket for skilek i løssnøen.

Etterhvert dukket også Min Mann opp.
Gjennomsvett og blid etter atskillige tilbakelagte kilometre.
Så bar det strake veien hjem til tv og fotballmatch.
QPR skulle i ilden.
Etter kampen var ikke Min Mann like blid.
Men ingenting en solid kjøttkakemiddag kan bøte på.
Takk kjære Moster!


lørdag 14. januar 2012

Rausteinshytta


















Min sønn er sju år og liker ganske godt å gå på ski.
Han er ( i likhet med sin mor ) ingen racer.
Men han begynner å bli ganske seig.
Dermed kan vi gå litt lengre turer.
I dag skulle vi prøve skia på Totenåsen.
Fra Oksbakken til Rausteinshytta.

Skiføret var ypperlig!
Stemningen i løypa tilsvarte det mest vinteridylliske julekort man kan tenke seg.
Men veien mot Rausteinshytta innebar mange og bratte oppoverbakker.
Veldig mange og veldig bratte oppoverbakker.
Det ble noen subjektivt lange kilometre.
Omtrent som en ekspedisjon i isødet mot Sydpolen.
Det var i hvertfall det vi lekte.
Og da er nødproviant viktig...

Men plutselig var hytta der.
Ikke lenger rød (selv om rødfarven fremdeles skinte igjennom), men brun.
Med røyk sivende ut fra skorsteinen.
Beliggende i en natur som ikke riktig er skog eller fjell.
Men noe midt i mellom.
Hit fører ingen bilvei.
Hit må du gå for egen maskin (eller bli trukket i pulk).

Når du kommer innomhus, blir du møtt av trivelige folk og nystekte vafler.
Og en egen lun og koselig hyttevarme, som bare god, gammeldags vedfyring kan gi.
Og ved er det i rikelig monn på Totenåsen.

Vi koste oss med vafler, før vi vendte nesa hjemover.
De kilometrene som tidligere på dagen hadde virket så lange,
gikk nå som en vind.
Den seige polfareren, ble transformert til en eplekjekk Petter Nortug.
Som selvfølgelig knuste faren i spurten!

onsdag 11. januar 2012

Brodder og GPS













I dag skulle de nye piggskoene og - forhåpentligvis - kilometertelleren på GPS`n testes.
Det var strålende sol og bare noen ganske små kuldegrader.
Så da var det på tide å prøve seg på oppoverbakkene mot Eiktunet.

Skoene var fenomenale.
For hun som hadde skoene på, gikk det litt tyngre.
I allefall i starten.
Det positive med det, er at man får med seg detaljene.
Som ting mistet i veikanten.
En brodd for eksempel.

Etterhvert virket kroppen lettere.
Kanskje en sammenheng med at veien ble mindre bratt?
Og plutselig var jeg på Eiktunet.
Et Eiktunet badet i sol og snø, med nydelig utsikt.
Og to pensjonister som tydeligvis lette etter noe.
Jeg tenkte på brodden jeg hadde observert i veikanten.
Og spurte hva de lette etter.
Ganske riktig - en brodd.
Av og til er det greit å være i litt dårligere form...

Dermed kunne jeg gjøre dagens gode gjerning.
Nemlig stikke i forveien, hente opp den fortapte brodd og avlevere den til en glad eier.
Lårhalsbrudd unngått og alle hjerter gledet seg.

Og GPS`n virket!
Jeg la inn en ekstra sløyfe om Kronprins Olavs vei, og endte opp med 7,2 kilometer.
Føler på meg at det kan bli ekstra moro med tur fremover...


søndag 8. januar 2012

Folkevandring










Min sønn og jeg skulle prøve skia i dag.
Min mann, også.
Men han skulle gå en skikkelig Mannfolktur.
Vi har tross alt nylig feiret nyttår, så treningsiveren er stor.
Han skulle - som seg hør og bør for en gubbe - gå Gubberudrunden.

Min sønn og jeg hadde også satt oss et hårete mål,
som det heter på mannfolkspråket.
Vi skulle gå en mil. Og litt til.

Utgangspunktet for turen var Skistua.
Det var sol, suverene skiløyper og seks minusgrader.
Sekken var i tillegg fylt med masse motivasjon.
I form av saft og sjokoladekjeks.
Underveis traff vi mengder med blide mennesker i alle aldre.
Vi var del av en folkevandring.

Enkelte var kanskje litt mindre begeistret for denne folkelige mobiliseringen.
Det var træningskara.
De som halser avgårde med målrettet birkenblikk.
Det var nok ikke slalom de hadde i tankene da de sto i smørebua før søndagens skitur.
For her var det hyppige hindringer som måtte forseres:
barnefamiliene var mange.

Min sønn og jeg var en av dem.
Og som vi koste oss!
Selv om Min sønn syntes mamma´n brukte vel mye tid i oppoverbakkene.
Til gjengjeld kunne jeg pese ham litt når det gikk nedover.
Av og til er det en fordel å ha tung sekk...

Tilbake på Skistua hadde vi gått 12,2 kilometer.
Det kvalifiserte definitivt til nystekte vafler.
Min sønn fortærte endog to vaffelplater.

Dessuten erklærte han at han ville gå 20 mil denne vinteren.
Så det var tydelig at skituren ga mersmak.
Jeg kan ikke annet enn kaste meg på den utfordringen...

fredag 6. januar 2012

På tur med en rødt blinkende GPS














Jeg fikk en feiende flott pulsklokke til jul.
En orange pulsklokke - min ynglingsfarve.
Med dertil tilhørende GPS og kilometermåler.
I dag skulle den testes for første gang på tur.
Det vil si - den siste funksjonen skulle testes.
Jeg ville ut å måle kilometre.

Min mann og Den beste hadde fått pulsklokka opp å gå.
GPS`n var det imidlertid verre med.
GPS lyser velvillig grønt når den er i kontakt med klokke og topografi.
Hittil hadde den imidlertid bare vært vrang og vanskelig.
Og blinkende rød.

Jeg vet ikke hvorfor jeg trodde at det skulle gå annerledes i dag.
Magiske fingre har jeg defitivt ikke.
Og hodet mitt orker ikke instruksjonsbøker.
Men jeg la likvel optimistisk avgårde med GPS`n i en strikk rundt armen.
Den blinket rødt, rødt rødt.
Da jeg kom hjem viste pulsklokka at jeg hadde gått i 55 minutter.
Og det var det.
Det kunne en normal - og langt billigere - klokke fortalt meg.
Den viste ingen løypeprofil (BUP-runden).
Heller ikke antall tilbakelagte kilometre (Skal jeg tippe rundt 4?).

På ettermiddagen oppsøkte jeg, pulsklokke og GPS en sportsforretning.
Nå lyser GPS`n innbydende grønt.
Trøsten får være at damen i sportsbutikken brukte lang tid på å knekke koden.
Men hun klarte det!
Neste gang er det min tur.
På både den ene og den andre måten.

Men håpet er lysegrønt.
Lysegrønt følger forresten hakk i hæl når det gjelder favorittfarve.
Det må jo være et positivt tegn...



søndag 1. januar 2012

Årets første skitur. Og Snømann.
















I løpet av nyttårsnatten hadde det falt nysnø.
Ikke mengder av nysnø, men nok til at det fristet med en skitur.
Min Mann, Min Sønn og jeg satset på den gode, gamle Haugrunden.

Det var ikke nypreparerte spor.
Men Gjøvik og omegn rommer såpass mange skientusiaster,
at løypene fremsto som fristende og fine likevel.
Etterhvert lettet skodda, også.

Hvitt, vakkert vinterlandskap.
To minusgrader.
Nysnø under skia.
En herlig start på det nye året!


















Da vi kom hjem, lagde Min Sønn en snømann.
Ganske maken til den på bildet over.
Med gulrotnese.
Men uten smil.
Den sto og stirret inn gjennom kjøkkenglasset...
Snømannen av Jo Nesbø har han definitivt ikke lest.
Men det har jeg...