onsdag 22. februar 2012

Gjøvik rundt på 80 minutter









Vel, det er ikke helt sant.
Jeg gikk ikke rundt hele Gjøvik.
Og jeg brukte ikke 80 minutter.
Syntes bare det hørtes så flott ut.

Men jeg gikk definitivt en rundt deler av Gjøvik.
Gjennom bykjernen, opp til Kirkeby, via Kallerud og hjem.
En ganske real runde på drøye 7 kilometer.
Og på denne ganske reale runden brukte jeg 100 minutter.
Og da stoppet jeg innom ett stk tøyrenseri og ett stk bakeri.
Og når man tenker på at jeg har vært slått ut
av hodepine, svimmelhet og generelt laber form de to siste dagene.
Og for ikke å snakke om at jeg faktisk er en Syk pike.
Da tenker jeg: Hmm - slett ikke verst. Slett ikke verst.

Sola fulgte meg på turen og det var vår i luften.
Samt særdeles mye eksos og bilbråk.
Naturlig nok.
Så det denne runden er nok ikke førstevalg
for den som sliter med hodet...
Men for en sprek jogger en tidlig søndag morgen?
Ganske så perfekt, vil jeg tro.

søndag 19. februar 2012

Vend i tide, det er ingen skam å snu...















Min sønn og meg skulle gjenta suksessen fra forrige søndag:
Vi skulle gå på ski fra Sillongen til Vind.
Trodde vi.

Vi skjønte fort at det kunne bli stritt.
Skisporene var isete.
Bortsett over jordene.
Der var sporene mer eller mindre drevet igjen.
For snøføyka sto hvit fra nord.
Morsomt syntes Min sønn (Nansen).
Kaldt syntes jeg (Johannesen).

For å si det som det er:
Jeg hater isete skiløyper.
Det er umulig å ploge i bratte utforkjøringer.
Man må bare la det stå til.
Så når man faller, faller man skikkelig!

Som jeg falt!
Og jeg er ikke er spesielt glad i å falle.
Spesielt ikke når underlaget er ren is.
Derfor feiget jeg ut, svelget skammen,
spente av meg skiene og gikk ned de bratteste bakkene.
Min sønn derimot satte fryktløs utfor.
Og falt ikke en eneste gang.

Men kalde ble vi begge.
Etterhvert fant vi ut at 15 milometer kunne bli vel tøft.
Til slutt fisket jeg frem mobilen (det var dekning, heldigvis).
Så sto jeg der i blåsten fra nord.
Med stive, nærmest følelsesløse fingre.
Og tastet følgende melding til Min mann:
Isete spor. Vind.
Min mann tok hintet og ba oss om å snu.
Thank you, Lord.

Tilbake på Sillongen var vi likevel såpass stolte over egne bedrifter,
at vi innvilget oss selv vaffel (Min sønn) og kakao med krem (jeg).
For selv om vi ikke hadde gått fryktelig langt objektivt sett,
hadde vi tilbakelagt subjektivt strevsomme kilometre.
Spesielt for den som må ta av og på ski i eninga.
Eller pysa, som andre ville kalle henne...








fredag 17. februar 2012

Snegle i vårsol








Det er postdialysedag.
Ofte betyr det at tur er en uaktuell aktivitet.
Men i dag bare måtte jeg ut i solskinnet.
Og jada, det gikk tregt.
Fryktelig tregt.
Skilpadder og snegler kunne glatt forsert meg på innern.
Men på den annen side.
Det var sol og det var fuglekvitter.
Det var rett og slett vår i luften.
Og det var verdt turen alene.

søndag 12. februar 2012

Mammas dag












I dag ble jeg vartet opp med frokost og pakke på sengen.
Og en flott tegning hvor det sto:
Til værdens beste mamma.
Og som om ikke det var nok -
jeg skulle få velge dagens aktivitet.
Det var jo tross alt Mammas dag.

Det var sol. Det var snø. Det måtte bli skitur.
Vi fant ut i felleskap at vi ville være litt ville og gærne,
og velge en annen løype enn det kjente og trygge.
Vi bestemte at Min sønn og meg skulle gå fra Sillongen til Vind.
Min Mann skulle gå t/r Vind - Sillongen.
Og slik ble det.

Min sønn og jeg slet litt med dårlig merkete løyper:
Vi var litt engstelige for å havne på Reinsvoll eller Raufoss.
Særlig siden mobilen gikk tom for batteri underveis.
Men heldigvis var det plenty med blide folk å spørre underveis.
Så vi unngikk den store bomturen.
Heldigvis.

Min sønn imponerte med stålkontroll i tildels bratte utforkjøringer.
Og den litt mer pysete Mamma`n måtte bare la det stå til.
For i det hele tatt å henge med.

Men det ble mange mindre pauser i sola.
Vi hadde Kvikk Lunch og kjeks i lomma,
og kakao og boller i sekken.
Vi skulle rett og slett smile hele veien til Vind.

Siste del av løypa tilbragte vi sammen med Min Mann
Og det var 3 stykk slitne skiløpere som ankom Vind.
Slitne, fornøyde - og ikke så lite stolte.


lørdag 11. februar 2012

Så tårene spretter!













Med onsdagens fantastiske skiløype friskt i minne,
sto skitur høyt på dagens ønskeliste.
Og skitur ble det.

Min sønn, Min mann og meg startet i samlet tropp fra Vardal Kirke.
Skisporene var rett og slett perfekte.
Sola var på gli og det samme var skia.

Min Sønn og jeg prøvde skiene i puddersnø på jordet 
og i dumpeløypa ved Blivgodt. Moro! 
Deretter skilte vi midlertidig lag med Min mann.
Min sønn ville nemlig ake nedover. Bare nedover.
Og med slike trikkeskinnespor, ble mor gladelig med.

Så mens min mann fullførte Haugrunden,
suste Min sønn og jeg ned til Skistua.
Der ble det vaffelpause, før vi suste videre til Eiktunet.
Og her var det bakker som fikk tårene til å sprette!
Sjelden har det vært så moro å stå på ski!

Og Min sønn - den luringen - har funnet ut at mange nedoverbakker
er en perfekt måte å samle kilometer på...
Han kunne faktisk tenkt seg å skli hele veien hjem.
For dette var moro!

onsdag 8. februar 2012

Da var det Dachs






















I dag inviterte Mor Godhjerta på skitur.
Sammen med hennes ene øyensten - en dachs kalt Politimester`n.
Hennes andre øyensten - en dvergdachs kalt Pinnedyret -
nøt hjemmetilværelsen med Far Godhjerta.

Mor Godhjerta stilte med fullpakket sekk og nye ski.
Jeg stilte kun med ski og meg selv (hvilken luksus!).
Begge stilte med sol både ute og inne.
Ja, for et vær! For en sol!
Og for noen fantastiske skiløyper!
Skiene nærmest gikk av seg selv.

Når vi hadde sklidd omtrent halvveis,
mente Mor Godhjerta at det var dags med en rast.
Vi fant en fin og usjenert plass i sola.
Perfekt for en liten Politimester og to damer som liker ro.

Og hva Mor Godhjerta tryllet frem fra tursekken:
Sitteunderlag, selvfølgelig. Og mat!
Det var hjemmelaget, steinovnsbakt valnøttbrød.
Det var varmende appelsingløgg.
Det var nydelig blåmuggost.
Og farveglade servietter.
Så var det bare å sitte der.
Kjenne sola varme i ansiktet.
Og nyte...

For en opplevelse.
For en tur.
For en fantastisk herlig opptur!

Tusen takk, Mor Godhjerta...

Ps: Politimester`n var slettes ingen politimester i skisporet.
Han var bare gull-gull-gull!




mandag 6. februar 2012

På lag med kroppen





















Gårsdagens søndagstur ga definitivt mersmak.
Så i dag tredde jeg atter på meg turskoene og la i vei.
Jeg skulle gå den etterhvert så kjente 4 km sløyfa forbi BUP.
Sjelden har det gått så lett opp bakkene forbi Fastland og Tongjordet barnehage.
Det var ikke tungt i det hele tatt.
Jeg var rett og slett på lag med kroppen.
Nesten som i gamle dager.
Det kjentes ubeskrivelig godt.
En riktig go`følelse...

søndag 5. februar 2012

Du har sparken!











Det har blitt lite turgåing denne uka.
Unnskyldninger er det selvfølgelig flust av:

1. Dager med dialyse er for meg uforenlig med tur.
2. Dagen derpå har vært like uforenelig med tur.
3. Det har vært voldsomt kaldt.
4. Få krefter = beinhard prioritering = Sønn og Mann først

Men i dag fantes det ingen unnskyldninger.
I det siste har søndag vært nærmest synonymt med ski.
Men i dag bestemte vi oss for å bytte ut ski med spark.
Spark kan være et ork å "drasse" på i oppoverbakker.
Men desto morsommere er det å suse nedover igjen etterpå.

Min Sønn var i tillegg utstyrt med mammas GPS.
Han telte ivrig metre og kilometre.
Og oppdaget at det er forskjell på
en oppover-kilometer og en nedover-kilometer.
Særlig når man har spark.

Vi var ikke de eneste som var på sparktur.
Halveis oppe i bakkene, møtte vi tre gode naboer.
De var ute i samme ærend:
Sparktur til Eiktunet.
Dermed hadde vi turfølge.

Inne på selve Eiktunet, ventet nystekte vafler og ferske skoleboller.
Skolebollene var alene verdt alle oppoverbakkene.
Etterpå kappkjørte Min sønn og Min Mann med naboene.
"Vårt lag" vant!

Selv tok jeg en ekstra sving oppom Bergstoppen.
Noen barn og voksne akte på Bergsjordet.
Ellers var det stille og rolig.
Og fantastisk deilig å være tilbake på tur!