lørdag 31. mars 2012

Det er en første gang for alt

I dag gikk vi vår første ordentlige tur med Kahlua.
Opp til Knapphaugen. For første gang i år, det også.
Knapphaugen viste seg å være et godt valg.
Vi gikk stort sett i sol. Og det var vindstille.
Som en bonus bugnet det av blåveis
(-og vi er fremdeles i mars...).

Vi byttet på å holde båndet.
Min sønn gikk stolt oppover bakkene med sin nye turkamerat.
I tillegg hadde han følge med Nabojenta. Stor stas.
Men av og til måtte hunden vike plassen.
For spesielle pinner (han samler på dem), skumle broer
og våryre bekker.
Da fikk vi voksne lov å låne Kahlua.
En liten stund.

Kahlua er en vakker og trygg hund.
Og hun elsker å gå tur.
Heldigvis!

fredag 30. mars 2012

Dachsdronningen

Familien har utvidet husets dyrebestand.
Fra før av har vi to stykk katter.
Nå har vi i tillegg fått oss en turkamerat.
Turkameraten er en langhåret dvergdachs og heter Kahlua.
Hun er tre år og helt nydelig.
En liten Dronning på fire bein.
Som elsker kos.

Vi skal i første omgang ha henne på prøve.
Se hvordan det går. Se om hun trives hos oss.
Vi tobeinte trives i allefall med henne.

Kattene kan imidlertid styre sin begeistring...

mandag 26. mars 2012

Hvor gikk jeg egentlig?

Når man er på tur, skal man nyte.
Suge til seg inntrykk.
Føle roen...
Jeg snakket i telefonen.
Med Mor Godhjerta.
Eller Dachsdronninga, om du vil.
Helt til øret var rødt
(Nei, jeg har ikke handsfree - uansvarlige menneske)
og telefonen begynte å ynke seg
(Flatt batteri - det sier vel det meste).
Hva vi snakket om?
Hund. Hund. Hund.

Hvor gikk turen?
Tja, si det.
Litt her og litt der og litt rundt omkring.
Men tur ble det.
Med telefon og hund.
Det føltes i allefall sånn.

søndag 25. mars 2012

En hund etter teater














Dialyse er ikke min favorittsyssel.
Særlig ikke når det tar dager før man er sånn nogenlunde på beina igjen.
Men i dag var jeg endelig klar for en tur. Igjen.
Været var upåklagelig vakkert og varmt.
Sol, sol, sol og lutter glede.

Min Mann, Min Sønn og jeg svelget unna søndagsfrokosten.
Så var vi mer eller mindre klare for tur.
Ikke noen langtur. Ikke noen oppvisning i tempo.
Men en pensjonistaktig tur i rusletempo.
Vi hadde god tid til å nyte hestehov og fuglekvitter,
for å si det sånn. Og til å sette pris på uventede møter.

For eksempel møtet med dvergdachsen, Titi.
En blid og livlig liten søtnos på 4 måneder.
Timingen kunne ikke vært bedre:
På fredag skal vi nemlig besøke Kahlua.
Kahlua er en langhåret dvergdachs-skjønnhet på 3 år.
Og hun skal bli vår. Kanskje.
Hun skal bo hos oss i påsken. Så får vi se.
(Vi har to katter som også vil ha et ord med i laget...)
I år blir det påskehund i stedet for -hare...

Senere på dagen, skulle Min Sønn på Generalprøve på Teateret.
Sammen med Min Mann, som noe motvillig har fått oppgave som hjelpemann i kulissene...
Nabojenta og jeg bestemte oss for å avlegge dem et besøk.
Dermed var det duket for dagens tur nummer to.
Ingen langtur, det heller.
Men du verden, så koselig.

Etter en svipptur innom gartneriet og innkjøp av diverse blomsterfrø,
benket vi oss i den lille teatersalen.
Til Min Sønns store overraskelse og glede.
Han er yngstemann i ensembelet, og den eneste uten egen replikk.
Men for en flott og stolt og stram soldat.
I det hele tatt - de unge skuespillerne imponerte!

I morgen braker det løs med premiere:
Ønsker barna all mulig tur...

mandag 19. mars 2012

Jenta i vinden
















Endelig.
Endelig kunne jeg trekke på meg blådressen,
og komme meg ut. På tur.
Blådressen er en vattert heldress for vinterbruk.
Men den er ikke så dum til vårbruk heller.
I allefall ikke når blodprosenten er lav og vinden blåser i fra nord.

Turen satt forresten langt inne.
Man snakker vanligvis om dørstokkmila,
men i dette tilfelle var det heller snakk om trappemila.
For jeg og katten satt leeenge på utetrappa.
Det var jo så koselig.
Og kroppen var jo egentlig ganske sliten.
Og så var denne kalde vinden, da.

Men jeg slet meg løs til slutt, og tuslet avgårde.
Fort gikk det ikke.
Og jeg var utrolig glad for at jeg valgte blådressen.
Men likevel - det var deilig.
Og jeg oppdaget min første Hestehov av året:
Det var vår. Jeg var på tur. Store saker.

tirsdag 6. mars 2012

Oslo Maraton















Min Mann og jeg har meldt oss på Oslo Maraton.
Det vil si - jeg har meldt oss på Oslo Maraton.
Ikke Maraton Maraton.
Ikke en gang Halvmaraton.
(Min realitetsbrist er ikke helt total).
Men 10 kilometer skal bli utfordrende nok.
Særlig når man er Syk Pike.
Det er her Min Mann kommer inn i bildet.
Han skal være min private ledsager.
Og Superhelt.
Som kan bære meg ut av folkemassene om det skulle knipe.

Det har forresten begynt å knipe litt, allerede.
Strategien var nemlig å starte treningen 1. mars.
Det har en gjenstridig luftveisinfeksjon satt en effektiv stopper for.
Lungene er tidvis på vei opp gjennom halsen.
Og ingen lunger, ingen løping.
Det er pokker meg vanskelig nok å løpe uten nyrer.

Nå har jeg da heller ikke tenkt å løpe.
Planen er å gjennomføre i en blanding av gå og jogg.
Eventuelt kun gå - det har jeg etterhvert blitt ganske god på.
Selv om det heller ikke går særlig fort.
Og jada - jeg starter i aller siste pulje.
Her skal ingen sinkes av Syk Pike.
Min realitetsbrist er som sagt ikke helt total.

Men moro skal det bli.
Om jeg bare får lungene på plass igjen, da.