mandag 28. mai 2012

To på rad















Det er ikke smart å løpe to dager på rad.
Ikke når man er nybegynner.
Men jeg løper jo nesten ikke.
Jeg går. Og krydrer gangen med litt jogging.
Likevel kjenner jeg det i lårene.
Tross intens tøying.
Og verre blir det vel...

I dag ble det tilsammen 10 minutter jogg.
1 min x 3 + 2 min x 2 + 1 min x 3.
Nok til at jeg ble varm og litt andpusten.
Og som sagt - støl!
Jeg tok samme løypa som i går.
Men i dag tok den meg 38 minutter.
Det er en forbedring på hele 7 minutter!
Litt av forklaringen ligger nok i økt joggeandel.
Men størsteparten kan jeg takke Kahlua (hunden) for.
I dag slumret hun nemlig videre i sengen, mens mor var på tur.
En ordning begge er tilfreds med...

søndag 27. mai 2012

Klar-ferdig-GÅ/jogg






















PANG!

Der gikk endelig startskuddet for et nytt gå/jogg forsøk.
Forkjølelsen er (nesten) over og kneea er på stell.
Min kjære mann insisterte på at jeg skulle ta med meg Kahlua.
Det viste seg å bli en utfordring.
Allerede i første gatekryss - 10 meter fra huset - satte hun seg plent ned.
Hun nektet å flytte seg, og måtte rett og slett bæres den første biten.
Til en forbipasserende fotgjengers store fornøyelse.

Men tur ble det. Og litt jogging.
7 minutter - for å være nøyaktig.
Men man må som kjent lære å gå før man begynner å løpe.
Og jeg er ganske god på å gå.
Så får vi se hvordan det blir med løpinga...


fredag 25. mai 2012

Postomania




















I det siste har familien blitt bitt av turorienteringsbasillen.
Det vil si -
Min sønns orienteringsglede har en klausul:
Den sier at han må ha med seg noen.
Noen andre enn oss foreldre.
Aller helst barn. Minst èn.
Men gjerne mange.
Og det er helt greit.
For denne form for orientering fenger tydeligvis flere.
Og er en fin måte å komme seg ut i skogen på.
Spennende er det, også.

Neste gang må vi forresten ha med oss kompass.
For sist gikk vi på en real bom.
Det var rett og slett en post vi ikke fant.
Men neste gang tar vi`n - sniken...

fredag 18. mai 2012

Turorientering

















Vi har gått til innkjøp av turorienteringskart.
I dag var vår andre tokt på leting etter orange/hvite poster.
Det er både spennende og morsomt.
Både for liten og stor.

Min sønn hadde med seg en kamerat.
Kamerattrikset er triks nummer 1.
Da går de fleste turer som en lek.

Gutta sprang om kapp, lekte med pinner, plumpet uti myrer
og gynget på diverse planker og bruer.
Og innimellom alt dette, fant de hele 7 poster!

Vi hadde en koselig rast ved Bikkjebakkmyra.
Gammeldags matpakke, kransekake og melkesjokolade.

Turen ble avsluttet med en stor softis på Skibladnerbrygga.



onsdag 2. mai 2012

Landskap med gravemaskiner











Jeg har mine faste ruter, runder, stier og veier.
Nå var det likevel lenge siden jeg hadde gått Bråstadrunden.
Den runden er et slags standardmål på form hos meg.
Det var den første litt lange runden jeg klarte (presset meg selv til) å gå,
etter måneder på sykehus.
Og jeg vil gjerne fortsette å være i stand til å gå den runden.
Ned til Bråstadvika og Mjøsa.
Vann gir ro.

Men mye er forandret i Bråstadvika, viser det seg.
Roen er erstattet med duren fra gravemaskiner:
Det skal bygges x antall campinghytter.
Og nede ved båthavna rager noen merkelige stålkonstruksjoner.
Fire rustne stålbjelker rett til værs. Med noen grønne brakker i bakkant.
De skal visstnok plasseres på toppen av stålbjelkene etterhvert...
En slags stankelbencafè med utsikt.
Men de mangler byggetillatelse.
Så prosjektet har visst strandet...

Ved Jøranlistranda var de i full gang med våronn.
Lyden av traktor liker jeg. Det minner meg om hjemme.
Og Kahlua - lille frøken vakker - liker smaken av gjødsel...

Prøvde å gå på litt i bakken opp fra Jørandli.
Det ble litt sånn intervallaktig gange.
Høres flott og trendy ut, ikke sant?
Men sannheten er at det var alt jeg ikke maktet å gå raskt opp hele bakken.
På den annen side - det ble ikke fullstendig stopp, heller.
Eller - det ble ikke fullstendig stopp mange ganger...

Forkjølelsen henger fremdeles godt i.
Men ikke verre enn at jeg kommer meg ut.


tirsdag 1. mai 2012

Gourmet på et teppe av blåveis...

















Av og til finner man seg selv i en surrealistisk setting.
I dag var en slik dag.

I vår familie betyr første mai tog og softis.
I år droppet vi toget til fordel for skogstur sammen med mor og far Godhjerta.
Det viste seg å være et særdeles klokt valg.

Årets første maidag var særdeles solfylt og varm.
Min sønn, Kahlua og jeg trasket de lange bakkene opp mot Eiktunet.
Min mann startet opp litt senere - han orket ikke gå sååå sakte...
Og det tok tid. Så lang tid, at far Godhjerta fant det best å møte oss.
Med bil.

Dermed ble vi fraktet siste biten inn i skogen.
Der ventet et blåveisteppe dekket med et fantastisk måltid.
Det var som å tre inn i en slags moderne utgave av Babettes Gjestebud.
Hør bare:

Forrett: Røkt elghjerte, gravet elgfilet, skogsbæryoghurt og ristet brød.

Hovedrett: Grillet elgbiff, skogssoppstuing, potetsalat med vinagrette og frisk salat.

Dessert: Vannbakkels med hjemmelaget vaniljekrem og friske bær.

Disse herlighetene kom i følge med vin og deilig eplejuice.

Så var det bare å sitte der i glenna i skogen på et blåveisteppe,
med sola i ansiktet og hinsidig god mat på tallerkenen. Og nyte.
Og jammen sang svarttrosten noen triller for oss, også.

Det manglet bare at en elg kom luntende forbi...

Helt surrealistisk. Helt fantastisk.