lørdag 29. september 2012

Venninnetur langs Mjøsa.

















Idag var jeg så heldig å få besøk av min mest intellektuelle venninne.
Som i tillegg er et godt, varmt og helt strålende menneske.
Snakk om flott kombinasjon!

Vi bestemte oss for å prøve turlykken langs Mjøsa.
Det betyr flatt terreng og vakker utsikt.
Og min venninne tilbød meg en arm å holde i.
For sammen med oss, fulgte min faste følgesvenn: Svimmelheten.

Og som vi koste oss.
Våre temaer er uutømmelige.
Vi kunne nok snakket sammenhengende ett helt år,
og fremdeles ha flerfoldige emner å ta av.
Og så var det sola og bølgende og de vakre høstfargene.
Og det å være ute på tur. Sammen.

Vi tok en pause på en benk der i strandkanten.
Da kom en litt eldre dame og satte seg sammen med oss.
Hun gikk med staver og var tydelig dårlig til bens.
Hun fortalte at hun var ensom.
At hun var skilt, ikke hadde barn, ingen nære slektninger.
At hun hadde fire kroniske sykdommer.
Hun brakte med seg te og matpakke hit.
Det var så vakkert ved Mjøsa.
Og kanskje kunne hun treffe noen for en prat?

Familie og nære, gode venner er en gave.
Og det å ha en kropp som fungerer.
Det er ingen selvfølge.
Det er absolutt ingen selvfølge.



fredag 28. september 2012

Barkeløypa



















Når man snakker om Barkeløypa, er det 3, 6, 9 eller 13 kilometer`n man tenker på.
Men det finnes enda et alternativ: 1 kilometer`n
Det er en liten og unnselig runde.
Ja, den er så liten og unnselig at man nesten glemmer at den finnes.
Men i dag var den slett ikke liten og unnselig.
I dag var den en utfordring og et mål.
Jeg hadde armkroken til Min mann å støtte meg til.
Så var det å sette en fot foran den andre.
Og glemme diverse vondter.
Og svimmelheten.
Den evinnerlige svimmelheten.

Og vi fullførte. 1 kilometer`n.
Hurra! Ett skritt i riktig retning.

søndag 23. september 2012

Uphill. Downhill.
















Når man ikke orker å gå til toppen,
må man finne andre løsninger.
Et søk på nettet og bingo: Gondol!!!
Og bare en liten times biltur unna finnes en sånn.
På Hafjell. Så da kjørte vi dit.

Til tross for vond rygg og såre knoker,
ble det en fin tur. Vi tok gondolbanen til topps.
Min sønn og en kamerat prøvde Klatrestien.
Mens de lett misunnelig beskuet en flokk militære
- for anledningen i ført rød genser -
som satte utfor i alpinalegget. På sykkel!
Selv ble de dratt med i "Bamseløypa" -
en slags natursti for barn med spørsmål underveis.
Vi trodde den skulle ende ved en flott foss, men der tok vi feil.
"Bamseløypa" var kun en kort rundtur for de minste.
Og passet således perfekt for Syk mørbanket pike
(for anledningen i ført mørke solbriller...).

Etter denne - for smågutta - ikke særlig store fysiske utfordringen,
ble de vinket inn av de større militærgutta.
Og bydd på rykende ferske hamburgere rett fra grillen.
Min mann skulet lett misunnelig bort på de gumlende guttene,
og ønsket kanskje et øyeblikk at han var 8 år igjen...

Gutta på sin side var klare på at neste gang skulle de ha med sykkel!
For downhill på sykkel så kuuuuuult ut!!!

lørdag 22. september 2012

Rykk tilbake til start...















Jeg hadde startet opp med noen ny medisiner.
De var plagsomme.
Ja, nærmest invalidiserende.
Men flink pike som jeg er, fulgte jeg opp legen(es) formaninger:
Jeg tok medisinene.
Enden på det hele:
Ned for full telling.
Bokstavlig talt!

Jeg besvimte på badet og våknet opp i min egen seng.
Ferden kunne følges via knust inventar og bloddryppende spor.
Fra bad, via stue (viste det seg) til soverom.
(Hvordan er det mulig? Overlevelsesinstinkt?)
Resultatet var en mørbanket kropp og blålys til sykehus.
Et sykehus jeg tagg meg ut i fra i går...

Så nå er jeg tilbake til start.
I noen døgn nå har det å snu seg i senga vært utfordrende nok.
For ikke snakke om å komme seg opp og ut av den!

Og jeg som egentlig skulle løpe Oslo Maraton (10 km) i dag.
Nå har jeg nok en helt annen form for maraton foran meg...

I dag kjørte Min mann meg opp til Øverby.
Vi gikk en tilrettelagt runde på asfalt uten stigninger.
Jeg vil anslå runden til max 200 meter. Max.
Og da støttet jeg meg til Min mann hele veien.
Men litt er bedre enn ingenting...

søndag 2. september 2012

Tre-topp tur

DNT arrangerte sin årlige tre-topptur her på Gjøvik.
Min sønn og jeg fant ut at det kunne være en morsom utfordring.
Vi pakket snippesken og troppet opp utenfor Gjøvik Videregående:
Feil skole! Fant vi ut relativt raskt, og forflyttet oss til Gjøvik Skole.
Her fant vi DNT sin banner og to damer som delte ut kart og påmeldingsskjema.

Første topp ut var Hovdetoppen, med sine ruiner og flotte utsikt.
Deretter fulgte vi Pilgrimsleden over Tranbergtoppen.
Her møtte vi forøvrig Min Mann og Kahlua.
Til slutt endte vi opp på Bergstoppen via Eiktunet.

Underveis var det quiz - en for barn og en for voksne.
Barnequiz gikk som en lek - mens a`Mor neppe kvalifiserte seg
for laget til neste års quiz på Gjøvik Gård med sin innsats...
Men flotte drikkeflasker vant vi alle som en.

Dette var en veldig fin tur, som kan anbefales!