onsdag 21. november 2012

Fast rute













I dag gikk Kahlua og jeg BUP-runden. Igjen.
Den representerer noe konkret, forutsigbart - og litt kjedelig.
Men runden har en klar fordel:
Den kan si noe om hvor landet ligger formmessig,
ved at man kan sammenligne fra gang til gang.
I dag ble det noen pauser i oppoverbakkene.
Kanskje ikke så rart med en heller lav blodprosent.
Men summa sumarum: Vi kom oss rundt.
Og det viktigste - det kjentes bra!

Ps: Gradestokken viste 10 varmegrader i november!

Ps2: Har egentlig lyst til å jogge litt.
        Men lysten er dessverre større enn gjennomføringsevnen.

Ps3: Prøver å gå opp trappene de dagene jeg er i dialyse.
        Det er 6 etg av 21 trinn. Det blir litt trim av det.

tirsdag 20. november 2012

Tur etter mørkets frembrudd












Kombinasjonen nyresvikt og medikamentelle bivirkninger begynner virkelig å gjøre seg gjeldende.
Og synliggjøres blant annet ved tømmerstokkben (her snakker vi monsterstørrelse...). Og økende vekt. Det eneste som hjelper er å ligge med beina høyt (se bilde). Eller gå tur. Til det siste er det knyttet ett dilemma: Tømmerstokkene dukker opp mot ettermiddagen. Parallellt med at kreftene mine nærmer seg nullpunktet. I dag presset jeg imidlertid føttene ned i et par sko (det gikk så vidt...), og bega meg ut i mørket. Sammen med Min sønn som motivator. Og selvfølgelig Kahlua. Dermed hadde jeg både underholdning ( Min sønns selvlagde eventyr på løpende bånd ) og en symbolsk drahjelp fra vår vesle "trekkhund". Og det var deilig å komme seg ut i den milde novemberkvelden (7 plussgrader). Som en bonus ble beina merkbart smalere. Selv om Min mann fremdeles trenger sjokkterapi når han slumper til å få et glimt av dem...

søndag 18. november 2012

Vår i november





















Mens Min sønn var hos Moster og kokte smultringer,
fant Min mann og jeg veien ut i en novemberdag
fylt av solskinn og plussgrader.
Vi valgte en rolig tur langs Mjøsa.
I likhet med veldig mange andre.
Det ga en våraktig stemning.
Manglet bare hestehoven i veigrøfta
og blåveisen oppi skråningen.





fredag 16. november 2012

Det spøker på Ås gård



















Fredagkveld kjørte fire familier kolonnekjøring oppover en smal, skakkkjørt gårdsvei.
Bilene rommet tilsammen 7 voksne og 8 barn.
Ferden endte ved et nedlagt gårdsbruk på toppen av Gjøvik.
Den engang så erverdige Ås gård.

Vår var en av de fire familiene.
Vi hadde med varm sjokolade, pepperkaker - og rikelig med lommelykter.
For i kveld skulle det jaktes på....
SPØKELSER...

Vi rigget oss til med pledd og lyslykter.
Pepperkakene hadde ikke mer enn så vidt kommet på bordet,
da et voldsomt skrik skar gjennom kald kveldsluft.
Og man kunne skimte noe hvitt fare forbi i ett av gårdshusets mange tomme vinduer.
Et spøkelse!

Ungene hylte.
Tårer begynte å renne.
Et par av barna tok frem hjemmelagde spøkelsesvåpen.
Lommelykter ble tent og rettet mot huset.
Her måtte det trøstes og utforskes.
Parallellt.

En stor gjeng nærmet seg huset uten dør og med vinduer uten glass.
Og uttrykket "sammen er vi sterke" viste seg å holde vann.
For selv om stadig nye skrik steg opp fra husets mørke innside,
og man kunne se noen bevege seg i begge hustes etasjer,
våget spøkelsesjegerne seg stadig nærmere.
Noen av dem utfordret til og med spøkelsene.
Og tilbød dem pepperkaker.
Med skrekkblandet fryd.

For både voksne og barn lo og hylte om hverandre.
Riktignok var vi på spøkelsestur,
men at vi faktisk skulle oppleve virkelige spøkelser
- dèt var mer enn vi hadde våget å håpe på!

Så - plutselig ble det tyst fra huset.
De modigste av spøkelsesjegerne våget seg inn.
Der var ingen!
Spøkelsene var sunket i jorda.
Gått opp i røyk.
Eller hva det nå er spøkelser gjør.

Vi satte oss ned med kakaoen og pepperkakene
- endelig kunne vi nyte den klare natten og utsikten over Mjøsa og Sørbyen.
Mens vi snakket om kveldens mektige opplevelse:

Hvor var de?
Hvem var de?
Hva hadde vi egentlig vært med på?

De ivrigste fortsatte å søke etter spøkelser.
Og håpet i det lengste at spøkelsene ville dukke opp på nytt.
Det gjorde de imidlertid ikke.
Men kanskje en annen natt...
Hvem vet...?

Hyyyyyyyyyyl!



onsdag 7. november 2012

Dagen derpå dialyse


















Av og til orker man bare ikke.
Dagen derpå dialyse, er det ofte slik.
Da er det deilig at noen ringer og "drar" deg med ut.
Kjører deg til et sted med lettgått terreng.
Har med seg ryggsekk med rykende varm te og boller.
Og et varmende, tovet ullunderlag til å sitte på.
I dag gjorde Mor Godhjerta nettopp det.
Det gjorde fantastisk godt!

mandag 5. november 2012

Det spøker...
















I dag tok Mor Godhjerta og jeg med oss tre stk hunder på tur.
Til Ås gård. Et klassisk spøkelseshus!
Bare at i dag var det sol og ikke særlig spøkelsesvennlig.
Eller var det det...?

For dette var det som møtte oss:

Et blekt, beskjegget ansikt stivt stirrende gjennom ett gapende vindu i første etasje.
Helt urørlig, sto han. Bare stirret, stirret, stirret.
I ført barokk, blomstermønstret Moods of Norway (?)- dress og skinnende lilla flosshatt.
Det var da svært så sofistikerte spøkelsene er nå for tiden...

Det var da vi oppdaget fotografen!
Fotosession, altså.
De ventet bare på at sola skulle forsvinne bak en sky.

Men en idè var likevel født.
Spøkelsestur!
Det må vi få til!

Ps: Kahlua og jeg gikk hele veien hjem fra Ås gård.
Absolutt i lengste laget, men likevel ganske herlig.
Dessuten var det kun nedoverbakker.
Nedoverbakker er gode å ha når blodprosenten er lav...

Ps2: I morgen blir det det et nytt forsøk med dialyse.

søndag 4. november 2012

Duskregn på Loftus Road










Familietur i duskregn.
Gjennom Skoglundfeltet opp mot Dalborgen.
Der lå fremdeles snøen flekkvis, våt og tung.
Perfekt for snøballkasting, mente Min sønn.
Kjedelige voksne var behjelpelige med å peke ut egnede blinker.
En trestamme her. En lyktestolpe der.
Alt for å avlede oppmersomheten fra egen brede bakdel og fristende nakke...

Turen ble ikke lang.
Det var viktigere ting i gjære, må vite.
Særdeles viktige ting.
I følge Min mann...

QPR klarte uavgjort denne dagen.
De har til gode å vinne så langt denne sesongen...
Men i dag hadde de virkelig fortjent seieren.
Virkelig!
Igjen i følge Min mann...