Godt nyttår

Da går jeg inn i et nytt år.
Uten egentlige nyttårsforsetter.
Jeg skal fortsette å gjøre de tingene jeg liker.
Som for eksempel å gå tur.
Kanskje finner jeg noen nye veier i 2013.
Noen nye veier som er gode å gå på,
og som åpner opp.

Min sønn og jeg avsluttet året med skumringstur i tett snødrev.
Noen hadde allerede begynt å skyte opp raketter.
Vi gikk og pratet og gledet oss til kveldens feiring.
Som ble helt strålende!

Måtte 2013 bringe mye glede!

Fjelltur

I dag skulle vi på fjelltur.
Men vi skulle ikke klyve opp på snøkledte topper.
Nei, vi skulle gå innover i fjellet, innover i berget.
Og der - i hjertet av fjellet - skulle vi gå på skøyter!

For Gjøvik har sin egen Fjellhall.
Den er endog olympisk.
Her kan man blant annet gå på skøyter, klatre og svømme.

Det er ganske magisk å vandre innover i fjelltunnellen.
Innover, videre innover, helt til fjellet åpner seg
til en enorm grotte med islagt gulv.
Da er det bare å snøre på seg skøytene.
Eller - da er det bare for Min sønn å snøre på seg skøytene.
Og entre isen sammen med to jevnaldrende søskenbarn.
For noen må jo være heiagjeng og saftblander, også.

Men jeg gikk tur ned og inn til fjellhallen.
Uten hverken skøyter eller fjellsko på beina.
Årets aller siste fjelltur.

Romjulsdrøm

Fremdeles forkjølet, men inderlig lei av å være "sperret" innendørs.
En følelse forsterket av strålende sol utenfor vinduet,
samt en meter nysnø og passelig mengde kuldegrader.
Vi bare måtte ut på ski!

I likhet med relativt mange andre, falt valget på Haugrunden.
Vi parkerte ved Vardal Kirke, og spente på oss skia.
For første gang på denne siden av sommeren.
Løypene var nypreparerte, føret perfekt.

Min mann og Min sønn forserte bakkene opp mot Blivgodt
i bra tempo. Jeg fulgte prustende, hostende og harkende etter.
Heldigvis møtte jeg en meget sprek, eldre tante på veien oppover.
Og kunne unne meg en lang prat.
I mellomtiden hadde gutta forsvunnet.
Men jeg hadde sjokoladen...
Så på Blivgodt sto to sjokoladesultne karer og ventet.

Resten av skituren gikk i lett terreng.
Landskapet var vintervakkert.
Trærne bukket ærbødig for vinteren.
Solen varmet kinnene og gikk snøen til å glitre.
En drøm av en skitur.
En romjulsdrøm.

Fra postkasse til postkasse

Det er snart jul.
Og det snør akkurat passe mye.
Trærne bøyer seg under vekten av det hvite.
Litt sånn julekortaktig.
I dette landskapet går vi.
Med julekort i lomma.
Hva passer vel bedre enn det?

St. Lucia

Dagen begynte med vakker Luciasang fra hvitkledde tredjeklassinger,
med håndholdte lys og glitter i håret. Stolt mor satt med tårer i øyenkroken.
Strålende start på dagen. To turer i et snøhvitt førjulslandskap, holdt stemningen ved like.

I tolvte time

I dag er det den 12.12.2012.
Så hva var da mer naturlig enn legge ut på tur
- ja riktig - klokka tolv?
Gradestokken viste til alt overmål 12 kalde
- litt tidligere på dagen - det får da være grenser.
Nå var det mer behagelige minus 8.
En temperatur vår lille langhårete dvergdachs også kan leve med.
Så vidt.

Kahlua har en vekt tilsvarende en nyfødt baby ( litt på overtid ),
men nekter å bære frakk.
Til Min manns lettelse og glede.
Han frykter nemlig noen infule naboer.
At de skal forevige ham og frakkekledd hund.
( De ønsker seg en frakk i skotskrutet mønster ).
Og legge ut fornedrelsen på facebook.
Men som sagt: Divaen nekter.
Så da så.

Divaens definisjon av tur er for tiden:
kjapt ut - tisse - kjapt inn - kapre godstolen ( i skarp konkurranse med 2 katter ).
Men i dag ble hun altså med. Aller nådigst.
Det ble ikke 12 km på oss.
Men 4 km er heller ikke så verst - og tross alt delelig med 12.
Så da er magien - nesten - i behold.

Forresten - det ble BUP-runden på oss i dag, også.