Et mirakel...

Klokken 17:30 ringte telefonen.
De har funnet en nyre til meg!!!
Så nå blir det ut på tur - til Rikshospitalet...

Hospitalisert

Tilbake etter drøye to uker på sykehus.
To uker som har vært tilbragt nærmest uanbrutt i sengen.
Eller i dialyse. Eller på operasjonsbordet. Eller til diverse undersøkelser.
Jeg er blitt gjennombestrålt, fylt opp med kontrast, ruset på morfin.
Jeg har blitt stukket, feilstukket og fått tredd wirere inn i kroppen.
Men nå er jeg altså hjemme igjen.
Rykket tilbake til start.
Eller kanskje til og med litt før start.

Med andre ord: Det er tid for opptrening.

Oppkast og kuldegrader

Min mann har vært syk.
Ordentlig syk.
Omgangssyke.
Med feber og all ting.

For å unngå smitte av husets øvrige medlemmer
-  det vil si Min sønn og meg -
har vi omtrent svømt i antibact.
Dessuten har Min mann vært nektet avgang til kjøkkenet.
Og vært henvist til egen do. Og seng.
Og det ser ut til at vi har berget igjennom.

For Min mann har ukens turer bestått av
springmarsj mellom seng og bad.
For min del har det blitt lufteturer med Kahlua.

Nå er Min mann - heldigvis - på bedringens vei.
Men nå har kuldegradene tatt oss.
Kahlua nekter å gå ut!
Men i dag tredde jeg på meg blådressen.
Jeg bare måtte ut.

Og det ble en fin tur i klarværet.
Man kunne nesten kjenne sola varme.
Selv om rim i øyevipper og hår fortalte en annen historie.

Uansett - det var bare å nyte nuet.
For om 3 dager står RH for tur.
Om det ikke kommer nye hindringer i veien.

Nullføre

Det er moro å gå på ski.
Utrolig moro.
Bortsett fra når skia er
1. bakglatte
2. tråe
I dag var mine ski en blanding av begge.

For det var null-føre, og i følge Åge Skinstad er det da smørefrie ski som gjelder.
Det har ikke vi. Vi har 10-15 år gamle ski med årgangssmøring under.
Så i dag fikk armene kjørt seg (de er svake, og kan forsåvidt trenge det).
Og viljen.

Men da vi suste nedover mot Vardal kirke, som lå kledd i et tynt skoddelag og med en begynnende solnedgang i bakgrunnen, var det et øyeblikk av lykke. Og dette øyeblikket var verdt hele turen.

På ski under stjernene

Tidligere i dag gikk jeg en nokså strabasiøs tur på beina
- og jammen kom vi oss ut på ski, også.
Vår lille familie og en kamerat av Min sønn.
Perfekte ski. Perfekte spor. Perfekt temperatur.
Under en himmel overstrødd med stjerner.
Det var rett og slett magisk...

Med snø i skoa

Vi har akkurat rundet 2013.
Dessuten skal jeg snart innlegges på sykehus.
Begge deler fungerer som bensin for turmotoren.
Jeg bare må ut!

I dag måtte Kahlua og jeg forsere uforutsette hindringer.
På vei gjennom Ulsrudskogen, møtte vi en hel gjeng med
gravemaskiner, lastebiler og orangekledde menn.
Vi ble galant geleidet forbi et gedigent krater.
Kantene omkring var glatt gjørme og is.
Men Kahlua satt på armen og jeg hadde pigger under skoa,
så det var aldri noen fare for at vi skulle skli uti.
Heldigvis, for krateret inneholdt noe som så ut til å være en enorm septiktank.

Jeg hadde tenkt å følge Trondheimsveien tilbake, men der var det holkeføre.
Så vi fortsatte nedover mot Bråstadvika.
Kunne kjenne at kulda ble stadig mer bitende ettersom vi nærmet oss Mjøsa.

Langs Mjøsstranda var det plutselig slutt på brøytinga.
I begynnelsen bar jeg Kahlua, før jeg oppdaget at et tynt skarelag hindret henne i å synke ned i snøen.
Men jeg måtte vasse. Det var tungt og mobilen var i ferd med å lade ut.
Jeg var et øyeblikk bekymret - ville vi bli sittende fast der i snøen?
Men vi kom oss til slutt over på tørt land.
Da var jeg så sliten at vesle Kahlua nærmest måtte dra meg opp den siste dryge bakken.
Stakkars liten.

På turen fikk jeg tatt bilder av en liten fiskehytte.
Kanskje jeg kan leie den på vårparten?

Årets første skitur

Årets aller første dag tilbragte jeg i dialyse.
Men i dag var det å sjangle seg ut av senga,
spise en forsinket nyttårsfrokost og deretter finne frem skia.
Og sette kursen mot Haugrunden!

Min mann og Min sønn fant i fellesskap ut at de ville gå guttetur.
Det skulle foregå på den måten at de skulle gå med klokka og jeg mot.
Og så skulle vi møtes på midten.
Eller noe deromkring.

For mitt skakkjørte hodet viste dette seg å være en genial løsning.
Jeg koste meg med snø, stillhet og strålende skiføre.
Igjen møtte jeg min spreke, tante.
Men ellers var alt stillhet og ro, stillhet og ro.

Min skiteknikk er heller haltende.
Men i dag gled skiene nærmest av seg selv.
Det var en nytelse å være ute.
Gutta kom "i mål" litt før meg.
Det var vi alle fornøyde med.