Idag var jeg så heldig å få besøk av min mest intellektuelle venninne.
Som i tillegg er et godt, varmt og helt strålende menneske.
Snakk om flott kombinasjon!
Vi bestemte oss for å prøve turlykken langs Mjøsa.
Det betyr flatt terreng og vakker utsikt.
Og min venninne tilbød meg en arm å holde i.
For sammen med oss, fulgte min faste følgesvenn: Svimmelheten.
Og som vi koste oss.
Våre temaer er uutømmelige.
Vi kunne nok snakket sammenhengende ett helt år,
og fremdeles ha flerfoldige emner å ta av.
Og så var det sola og bølgende og de vakre høstfargene.
Og det å være ute på tur. Sammen.
Vi tok en pause på en benk der i strandkanten.
Da kom en litt eldre dame og satte seg sammen med oss.
Hun gikk med staver og var tydelig dårlig til bens.
Hun fortalte at hun var ensom.
At hun var skilt, ikke hadde barn, ingen nære slektninger.
At hun hadde fire kroniske sykdommer.
Hun brakte med seg te og matpakke hit.
Det var så vakkert ved Mjøsa.
Og kanskje kunne hun treffe noen for en prat?
Familie og nære, gode venner er en gave.
Og det å ha en kropp som fungerer.
Det er ingen selvfølge.
Det er absolutt ingen selvfølge.
