Jeg hadde startet opp med noen ny medisiner.
De var plagsomme.
Ja, nærmest invalidiserende.
Men flink pike som jeg er, fulgte jeg opp legen(es) formaninger:
Jeg tok medisinene.
Enden på det hele:
Ned for full telling.
Bokstavlig talt!
Jeg besvimte på badet og våknet opp i min egen seng.
Ferden kunne følges via knust inventar og bloddryppende spor.
Fra bad, via stue (viste det seg) til soverom.
(Hvordan er det mulig? Overlevelsesinstinkt?)
Resultatet var en mørbanket kropp og blålys til sykehus.
Et sykehus jeg tagg meg ut i fra i går...
Så nå er jeg tilbake til start.
I noen døgn nå har det å snu seg i senga vært utfordrende nok.
For ikke snakke om å komme seg opp og ut av den!
Og jeg som egentlig skulle løpe Oslo Maraton (10 km) i dag.
Nå har jeg nok en helt annen form for maraton foran meg...
I dag kjørte Min mann meg opp til Øverby.
Vi gikk en tilrettelagt runde på asfalt uten stigninger.
Jeg vil anslå runden til max 200 meter. Max.
Og da støttet jeg meg til Min mann hele veien.
Men litt er bedre enn ingenting...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar