Godt Nyttår

Nytt år, nye turmuligheter.
Om jeg har noen mål på turfronten?
Tja... Hva med:

Grunnleggende forutsetning og mål:
Holde meg unna sykehusinnleggelser så langt som råd er.

1. To lengre turer per uke.
    (Definisjon av hva lengre betyr er uløselig knyttet form. Alt er som kjent relativt)
2. Gå/jogg x 1 per uke (Vår, sommer, høst).
    Skitur x 1 per uke (Vinter).

I tillegg:

1. Oppdage nytt turterreng, nye veier, nye stier...
    Fjell, vann, skog...
2. Drømmer om en tur som strekker seg over flere dager...
    Gjennom skogene mot Oslo... Rundt Mjøsa...

Et godt nytt sprekt turår!

Winter Wonderland

Vi var invitert opp til Sjusjøen.
På hytta til Den Beste og hennes kjære kone.
Det var to år siden sist vi var der oppe.
Før jeg ble Syk pike. Like før.

Vi talte fem stykker i bilen.
Min mann, Min sønn, Min sønns venninne, Moren til Den Beste og meg.
Samt vinterklær, ski og akebrett.
Ville ikke snøen komme til oss, fikk vi oppsøke snøen.

"Gærnesida" var enda dårligere stilt enn oss.
Der var det rett og slett bart.
Vårfornemmelsen var bare et steinkast unna.
Man forventet nærmest å se traktorer på jordet og full våronnsaktivitet.

Men det var forbigående.
Etterhvert som vi beveget oss oppover, trådde vinterlandskapet frem.
Det var vintersol, snødekte graner og kilometre med nypreparerte skiløyper.
En idyllisk beliggende hytte ventet på oss.
Lun, varm og imøtekommende.
Med lukt av nystekte vafler.
Mmmm.....

Etter innhogg av vafler og diverse snadder, var det duket for skitur.
Min Mann bestemte i begeistringens rus å slenge seg med Den Bestes kjære kone.
De skulle gå langt og fort. I det minste skulle hun det.
Min Mann skulle prøve å henge på.
Etter beste evne.

Barna, Den Beste og jeg skulle gå en koserunde.
Seks minusgrader, sol og silkeføre.
Den Beste hadde saft og sjokolade i rumpetaska.
Og vinterlandskapet - det var så vakkert at det nesten gjorde vondt.

Vi var ikke alene ute i løypene.
Hele spekteret av skiferdigheter og utstyrsvarianter var representert.
Alt fra olabukser, via setedalskofte til tipp topp moderne Nortug in spe outfit.
Det var tydeligvis mange som hadde valgt å feire julehøytiden til fjells.

Den Beste mente runden vår var på ca 5 km.
Det var nok å ta i. Men den var fin og akkurat passe utfordrende.
Glimrende for barn og Syke piker.

Det hadde så smått begynt å mørkne, da to svette typer fant veien tilbake til hytta.
Den ene svinset lett og kvikk rundt i stua.
Den andre ramlet stiv og støl omkull på sofaen.
To mil hadde de gått, Den Bestes kjære kone og Min Mann.
Sprekingene!

Dagen ble avsluttet med nydelig middag.
Tomatsuppe med allverdens godsaker oppi.
Og iskrem med fruktsalat til dessert.
Snakk om oppvartning i fjellheimen!

Å som vi koste oss!
Vi avsluttet en koselig dag på fjellet med spøkelseshistorier.
Men da vinden begynte å ule i pipa, mente Min sønn at det ble i skumleste laget...

I bilen hjemover hørte vi på Georgs Magiske Medisin på lydbok.
Turen gikk som en vind.
Plutselig var vi hjemme.
Til barmark og glatte smågater.
Trette og glade etter en en herlig dag på fjellet.

Is og grus rundt Dalborgen

Det har vært en heller sedat juleuke.
Unnskyldningene har vært mange.
Den fremste i rekken har vært holka.
"Det er så glatt ute," har vi sagt.
"Man må trå så forsiktig, lirke seg frem," har vi sagt.
"Det går for sakte. Altfor sakte".
Og skiløypene har vært fylt av barnåler i stedet for snø.

Men i dag skulle vi på tur.
Min mann, Min sønn og meg.
Brodder ble funnet frem (jeg) og sjokolade (Min sønn).
Min mann stilte med bil.
Målet for turen var Dalborgrunden.

Vi parkerte på Kopperud Skole, og tok det derfra.
Med brodder var det ingen sak.
Min manns muskler og balanseegenskaper fikk imidlertid kjørt seg.
(For ung og kjekk for brodder...)
Min sønn er vant til skøyter og lek på glatta.
For ham var isføret en kjærkommen tilleggsdimensjon ved turen.

Vi ankom parkeringsplassen på Vind uten fall.
Det vanket sjokoladepauser underveis.
Min sønn var sjef over sjokoladen.
Han hadde sett en episode av Teenage Boss,
og framsto som en relativt rettferdig sjokoladeøkonom.
Det var et viktig prinsipp at sjokoladen skulle vare runden igjennom.
Så det gjaldt å holde orden på sjokoladepengene (Melkerull).

En av de tidlige juledagene hadde det vært arrangert løp rundt Dalborgen.
Som resultat av dette var isen blitt delvis smadret med traktorkjetting.
I tillegg var veien gruset.
Med andre ord var det fine turforhold.

Gjennom skogen kunne man se resultatet av Dagmars herjinger.
Store grantrær lå hulter til bulter, med røttene sprikende i været.
Et grantre lå henslengt på et jorde.

Min Mann og Min sønn, begge uten brodder, valgte å ta en short cut mot slutten.
Veien de valgte var bratt og speilblank is.
("Yes, dette blir moro!")
Fornuftige meg, med brodder, gikk hele den grusete runden.
Vi var alle fornøyde med valget vi hadde gjort.

Vi gikk også en snartur innom Svigerfamiliens nybygde hus.
Huset er flott, og - endelig - innflyttingsklart.

Gavedryss...

Etter den søte kløe, kommer den sure svie.
I allefall for Syke piker.
Men du verden så deilig det var å være "frisk" på juleaften.
Det er lenge siden, det...

Og det vanket omtenksomme turgaver til Syk pike.
Ulltrøye, treningstights, selbuvotter, ullsokker og pulsklokke.
Og ny mobil med GPS og kilometerteller.
I tillegg skal jeg kjøpe piggsko for gavepenger.
Og jeg har - så langt - unngått innleggelse på sykehus!

Så nå gjelder det bare å mestre de tekniske duppedittene.
Deretter blir det ut på tur.
Men ikke i dag...

Gledelig jul

Endelig.
Juleaften.
Hjemme.

Følte meg litt rastløs.
Det skyldtes ikke lengten etter Julenissen
og pakkene hans.
Jeg er stor jente nå.
Formen virket ok.
Neppe noe muffins i sykdomsgata på gang.
(Gud forby)
Kanskje skyldtes det kakene.
Det hadde blitt noen av dem på morgenkvisten...
Uansett årsak - jeg måtte ut på tur!

Min mann skjønte tegninga,
og tilbød seg på gentleman-vis å kjøre meg x antall km bort fra hjemmet.
Så kunne jeg selv finne veien hjem.
Litt sånn Hans og Grete-aktig.
Jeg tok i mot tilbudet med takk.

Han slapp meg av ved Dalborgen.
Jeg følte meg rent lykkelig der jeg trasket ut i julekvelden.
Det var så stille, så stille.
Møtte et par andre turgåere.
Det var alt.

Etterhvert som jeg nærmet meg byen,
kjente jeg duften av ribbe.
Trafikkbildet var preget av festkledde mennesker i bil.
Underveis hørte jeg kirkeklokkene ringe inn til gudstjeneste.

Jeg nærmet meg huset.
Ikke Peppekakehuset i Hans og Grete.
Men Solhuset.
Fylt av deilig ribbelukt og mennesker jeg er glad i.
Gledelig jul!

Fjerde søndag i advent. Snøføre.

Det var fjerde søndag i advent.
Ute var det sol, snø
- og etter sigende suverent skiføre.
Vår kjære sønn skulle i formiddagsbursdag.
Dermed var det duket for denne vinterens første skitur.
Trodde jeg...

For der hadde jeg foregnet meg.
Min Mann er nemlig ihuga QPR fan.
QPR er tilbake i Premiere Leage etter 15 lange år i Looser Chip
(fotballterminologi, I know).
Og denne dagen skulle QPR spille mot Man U.
På blanke formiddagen!
Og siden jeg ikke kan kjøre bil (konf. Syk pike)
- og vi bor midt i byen (langt til nærmeste skiløype) -
ble det ingen skitur.
Kort fortalt.

I stedet ble det litt forsiktig julevask.
(Og du og du - det trengtes...)
Etter denne kraftanstrengelsen, trodde jeg ærlig talt at tur var utelukket.
For jeg var sliten
Jeg var ør i hodet.
Og litt sur...
Men tur ble det.

Jeg skulle egentlig bare prøve snøføre.
Slik gikk det ikke.
Turen ble faktisk ganske lang.
Dagens form tatt i betraktning.
Den foregikk i rolig tempo
med Knausgård på øret (Min Kamp 4).
Og knakende snø under skosålen.
Det var egentlig ganske fint.

QPR tapte forøvrig.
2-0.

Bambi på isen

Vi har hatt noen dager med kakelinne.
Eller godt, gammeldags holkeføre.
Med andre ord - det er hault ute.
Eller skal vi si glatt?
Isglatt...

I går falt det store snøkjerringer fra himmelen.
Nå er alt hvitt, vakkert og pyntet til jul.
Ute.
Men under alt det hvite - fremdeles veldig glatt...
Så det har vært lite turgåing.
Konferer "Bambi på isen"...
Minner meg forresten på at det bare er èn uke igjen til juleaften.
Og at jeg ønsker meg tursko med brodder til jul:-)

All I want for Christmas...

I dag er det 13. desember og Luciadagen.
På tide å publisere årets ønskeliste...

1. Unngå sykehusinnleggelse i julen.
2. Skiføre, 5 kuldegrader og klarvær.
2. Foret Swix skidress, todelt.
3. Kilometertellerdings.
4. Sko med brodder
5. Spark
6. Varme votter
7. Lue

Jeg ønsker meg også kulturelt påfyll i form av bøker og filmer.
(Se min andre blogg - Tyttebæret).
Og selvfølgelig Fred på jord.
Og smør til alle...

Tredje søndag i advent

Min Sønn er i utgangspunktet et selektivt B-menneske.
Det vil si at han er B- menneske på hverdager.
Og et strålende opplagt A-menneske på helg
I adventstiden konverterer han derimot til A-menneske på fulltid.
Stikkordet er adventskalender...

I dag er det altså tredje søndag i advent.
I tillegg til adventskalender, betyr det tenning av adventslys.
Og deklamering av adventsvers.
Dette er Min Sønns ansvarsområde.
Han skrider til verket med stort alvor, stolthet og glede.
Og ekstra lange fyrstikker.
Det hele toppes med en gedigen frokost.
Virkelig, altså. Vi nærmer oss 1. juledag standard...

Frokosten er av et slikt omfang, at det nærmest er påkrevet
å bevege på legemet i etterkant. Etter en strekk på sofaen...
Min Sønn og jeg kledde oss for kulde og snø, og la i vei.
Men vi hadde ikke gått langt og lenger en langt, før naturen krevde sitt.
Min sønn hadde satt til livs x antall skiver til frokost.
Nå ville de ut. Med en gang!
Takk og lov for mobilen.
Når nøden er størst, er Min Mann nærmest.
Han kom i utrykningsfart, og kjørte oss den siste (lange) biten opp til Eiktunet.

Og med loffskivene ute av systemet, ble det til og med plass til en vaffel...
Stemningen inne på Eiktunet var julekoselig.
Langbord, røde duker, julestjerner og levende lys.
Fred og ro.

På Øverby så vi noen entusiastiske skiløpere.
Det var ikke mye snø de hadde under skisålene.
Men frekvensen og iveren var det ingen ting å si på.

Min Sønn og jeg gikk hele veien hjem.
Og vi koste oss!
Med småprat.
Og diverse spørsmål fra Batman universet.
Og noen fra Harry Potter.

Å slutte mens leken er god...

Å begynne og jogge er en besnærende idè.
Selv for Syke piker.
Kjenne hjerte slå, pusten gå og varmen bre seg i kroppen.
Men kobinasjonen dialyse, hjerneblødning og jogging
er neppe den aller beste...

Denne uken har vært preget av vonde knær og svimmelhet.
Gårsdagen ble i sin helhet tilbragt i horisontalen.
Jeg må dermed bite i det sure eple og kaste inn håndkle:
Min private joggebølge er herved erklært avsluttet.
For denne gang.

Nå går jeg tilbake til bloggens opprinnelige idè:
Gode opplevelser på tur.
For det er jo tur jeg elsker!

Nå har snøen kommet, også.
Og kuldegradene.
Så da er det bare å pakke på seg varme klær
og nyte vinteren...

Den aller første snøen

Onsdag.
Og det betyr i disse dager tur- og joggedag.
I dag var det 6 kuldegrader og barfrost.
Men veiene var tørre og fine. Og det var sol.
Likevel burde jeg nok tatt på meg en ekstra stilongs...

Turen gikk i etterhvert kjente motbakker opp mot Eiktunet.
Siden det var småhustrig, prøvde jeg å gå på litt.
Formen har blitt merkbart bedre - måtte det vare leeenge...

Jeg passerte Eiktunet uten noen nevneverdig pause:
i dag fikk utsikt være utsikt...
Øverby Stadion var nemlig det egentlige målet for dagens tur.
For her skulle det jogges.
Eller - rettere sagt - her skulle gå og jogges.

Løypa var dekket med et tynt lag av frost,
men det var likevel ikke spesielt glatt.
Og løypa er stort sett uten utfordringer i form av bratte stigninger.
Det er rett og slett en fin løpetrasé for nybegynnere.

Jeg er nå kommet frem til uke 2, dag 1 i Grete Waitz sitt løpeprogram.
Løpeprogrammet for oss som begynner på scratch.
Eller i mitt tilfelle - Scratch minus (finnes det?).
Dagens program ser slik ut:

5 minutter gange
1 min jogg / 1 min gange x 4
2 min jogg / 2 min gange x 2
1 min jogg / 1 min gange x 2

I det jeg skulle begynne å jogge, kom en dame med barnevogn.
Ganglaget var kjapt.
Så kjapt, at hun med største sannsynlighet ville passere meg.
Selv om jeg jogget.
Den ydmykelsen ville jeg gjerne unngå.
Så da hun valgte å gå mot klokka, gikk jeg med.
Mot venstre. Hjerteveien.

Det gikk sakte, sakte, sakte.
Og jeg kjente noen mistenkelige vondter knyttet til senefestet på innsiden av knærne.
( Bør kanskje legge inn en sykkeløkt i uka? Evt litt styrke? Hmm...)
Men utover det gikk det ganske greit.

På tur hjem begynte det å snø.
Den aller første snøen.
Riktignok bare noen ganske få fjoner.
Men snø er snø.
Og snø gir gir næring til godfølelsen før jul.
Det er tross alt 7. desember...

Andre søndag i advent

Hva passer bedre enn en frisk morgentur før frokost,
denne andre søndagen i advent?
Nattens kuldegrader hadde farvet gresset hvitt.
Veiene var bare, men med enklete glatte partier.
Men hallo! Det er 4. desember...

Altså. Jeg har lest boka Løp din egen maraton.
Men jeg har ingen planer om faktisk å løpe maraton.
Dialysepasienter bedriver ikke denslags.
Derimot kommer dialysepasienter relativt ofte kjørende til behandling.
I rullestol. For dialysebehandling er krevende, slitsomt, tappende.
Musklene forsvinner, og med dem kreftene.
Mange blir avmagret, underernært.
Det er dette jeg kjemper mot.
Jeg ønsker å holde meg så frisk som overhode mulig gitt min livssituasjon.
Jeg ønsker å beholde min integritet som menneske og oppnå god livskvalitet.
Jeg ønsker å være en god mor, en god ektefelle, en god venn.
Det er her treningen kommer inn.

Jeg har kommet frem til uke 1, dag 3 i Waitz sitt treningsprogram.
Treningsprogrammet for absolutte nybegynnere:
Gange 5 minutter
Jogg 1 minutt / Gå 1 minutt x 7
Gange 5 minutter
Tilsammen 22 minutter.
Jeg har funnet en runde som er ganske flat og fin.
Og hvor det er mulig å utvide distansen ettersom programmet blir mer krevende.
Det vil si i uke 3...
Jeg gledegruer meg.

Eiktunet den siste dagen i november

Etter en hufsete natt med regn og kuling i kastene,
var det deilig å våkne til sol, sol og mere sol.
Gårsdagens form var ingen høydare.
Da lå jeg for det meste i sengen og drømte om morgendagens tur.
Og i dag opprant altså "morgendagen" med sol og brukbar form.

Med tørre veier og mange varmegrader, var det bare å labbe avgårde.
Nok en gang var Eiktunet målet for turen.
Og i dag hadde jeg - for første gang - ikke lyst til å sluntre unna underveis.
Jeg gikk på motbakkene med dødsforakt.
Eller - noen pauser ble det nok før jeg nådde toppen.
Men bare for å nyte utsikten.
For den er faktisk helt fantastisk...
Både underveis og oppe på selve Eiktunet.

Jeg møtte ikke veldig mange.
En friskt joggende jente med god fart og et ekorn var stort sett det.
Men det var før jeg skulle sette inn del to av dagens turplan...

Del to av dagens turplan var som følger:
Grete Waitz sitt løpsopplegg for nybegynnere, uke 1 dag 2.
Gå 5 minutter.
1 minutt jogg og 1 minutt gange  x 7
Gå 5 minutter.

Jeg skulle starte opplegget når jeg kom til Kronprins Olavs vei.
Da ble det plutselig folksomt, du...
Av en eller grunn føler jeg meg litt sårbar der jeg flasher min labre form.
Så jeg gjorde noen kromspring, og endte opp med en ganske rolig rute.

Det er faktisk deilig å jogge litt.
Kjenne at man blir litt varm.
Kjenne at respirasjonsfrekvens og puls øker.
Kjenne at man lever.

Gå og jogg med Grete (Waitz)

Jeg klarte ikke å la være.
Jeg måtte bare prøve.
Programmet i boken til Grete Waitz er så enkelt.
Kanskje til og med en Syk pike kunne prøve seg?
Så jeg gjorde det. Pent og veldig forsiktig.
Dag 1 i løpe-/gåprogrammet for nybegynnere.
Og det gikk greit! Ok - litt svimmel i etterkant, men dog.
Jeg har jogget. 1 minutt x 6.
Ikke noe å skryte av, sier du.
Jo, for syke piker er det faktisk det.

Og ikke nok med det!
På ettermiddagen gikk Min mann og jeg tur.
Dalborgen light.
Nå er jeg sliten, sliten, sliten.
Og i morgen blir jeg støl, støl, støl...

Løp din egen maraton

Jeg har Grete Waitz sin bok Løp din egen maraton på nattbordet.
Det betyr ikke at jeg faktisk skal løpe maraton.
Ved siden av å være verdens beste og mest kjente maratonløper,
kjempet Grete Waitz mot brystkreft på det tidspunktet boken ble skrevet.
Å være Syk pike er litt som å være underveis i et maratonløp.
Et maratonløp uten definert målgang.
Så jeg tror dette kan være en klok bok.
Både for maratonløpere in spe og for syke piker.

Vår i november

Etter noen dager med svimmelhet,
bestemte jeg meg for at i dag ville jeg,
måtte jeg, skulle jeg på tur.

Sola strålte.
Gradestokken viste seks varme.
Og lokalavisa viser stadig nye bilder av
hvitveis, blåveis, primula og andre forvirrede blomster.
Det er med andre ord vår i november.

Jeg valgte meg Eiktunet denne dagen.
Mest på grunn av sola og utsikten.
Men også fordi beina har godt av å slite litt i oppoverbakker.
Og hjertet. Hjertet liker å kjenne at det lever.

Som vanlig gikk det litt tungt og tregt i starten:
De oppoverbakkene er virkelig seige.
Men det er utrolig hvor fort man glemmer:
Etter en kort pause på Eiktunet,
trasker jeg lett og lykkelig nedover akkurat de samme bakkene.

Min erfaring er at slik er livet. Ofte.
Vi glemmer og fortrenger de tøffe takene.
Legger det bak oss.
Går videre.
Heldigvis, kanskje.

Det går opp og ned. Både i livet og på tur.

I dag orket jeg egentlig ikke å gå tur.
Men jeg måtte.
Min mann er lærer på barneskolen.
Og mannlige lærere har som kjent lav IQ.
Så i dag skulle han kurses.
I selveste Hovedstaden.
Det burde få sving på hjernecellene.
Men for å komme seg til dette kurset, måtte det busses.
Og ekskusjonen skulle starte klokken 07.00.
Det er tidlig det.

Min form er ofte ikke all verden om morgenen.
Så vi hadde lagt en plan B og C.
I tilfelle hodet skulle gå i spinn og kroppen skulle gå i lås.
Men både Min sønn og jeg kom oss opp og ut.
Vel ute av døra fikk vi også følge med den ene nabojenta.
Det ble en koselig tur i novembermørket.

November kan ofte være tung og grå.
Slik framsto den i dag. Og slik føltes kroppen min.
Likevel valgte jeg å forlenge turen, da jeg hadde vinket hade til turfølget mitt.
Det gikk veldig tregt. Dessuten var det glatt!
Men etterhvert var det som om kroppen kviknet til.
Så jeg forlenget derfor turen ytterligere med en svipp innom butikken.
Samt innom den lokale Mixkiosken, for å hente en Bokpakke (hurra!).
Det som først så ut til å bli en nedtur, opplevdes derfor som en liten opptur.
Happy ending. Feel good.

Ikke den dummeste følelsen å ta med seg til kveldsdialyse...

Tiur

I dag kom kulda.
Ikke brått og brutalt som i fjor,
med bortimot tredve kalde og snø.
Nei, årets novemberkulde var mer varsom
med sine tre små minusgrader, barfrost og sol.

Jeg hadde tenkt å prøve ut en ny runde i dag.
Forbi den tekninske høyskolen og opp til Kopperud.
Deretter gjennom skogen og ned igjen litt øst for Hunndalen.
Litt for variasjonens skyld. Og litt på grunn av lengden.
Med sine bratte oppoverbakker ville runden uansett representere en utfordring.

Turtrasèen var kanskje ikke den aller vakreste.
Den gikk både over et industriparkområdet og et anleggsområde.
Dessuten viste det seg at denne delen av byen nå stort sett ligger i kjølig skygge.
Men selv slike turer kan by på positive overraskelser.
Da jeg passerte et hogstfelt, ble jeg vâr en stor og staselig fugl.  En tiur.
Tiuren satt i toppen på en naken trestamme.
Fra sitt utsiktspunkt kommuniserte tiuren høylydt med en artsfrende lenger inn i skogen.
Jeg ble stående å betrakte den en stund. Den var staselig!
Men snart nærmet en litt eldre dame i kjapt stavgangtempo seg.
Det var på tide å komme seg videre.

Nesten tilbake i hjemmet, kom en langsom rekke av biler med kors på taket kjørende.
Jeg stoppet i stille respekt og ventet til begravlsesfølget hadde passert.
Jeg ble blank i øynene, til tross for at dette for meg var ukjente mennesker.
Kanskje fordi jeg var i begravelse i går.
Og dette begravelsesfølge minnet meg om avdøde.
Den snille gode Bonden. Faren til Den Beste.
Eller fordi det vekker minner om andre kjære man har mistet.
Eller fordi det minner en om ens egen forgjengelighet.

Dagens tur tok rundt regnet to timer. Det kan bety at jeg har gått omtrent en mil.
Kanskje jeg skal ønske meg en form for kilometerteller.
Og et fugleatlas?
Det nærmer seg jo jul...

Kveldsdialyse

I dag skal jeg forsøke kveldsdialyse for første gang.
Det åpner for nye muligheter.
For eksempel en tur i formiddagssola.

Normalt betyr hemodialyse timer lenket til en dialysemaskin.
Deretter mange timers passiv tilværelse på sofaen.
Sammen med svimmelhet, hodepine og generell utmattethet.
Noen ganger betyr det også kvalme og oppkast.

Dersom alt går som jeg ønsker
skal jeg nå sove meg gjennom etterdønningene av dialysebehandlingen.
Det hadde vært en fin forbedring.

Pappas dag

Det er farsdag i dag.
Her i huset innebærer det frokost på sengen og en liten presang.
Min Sønn hadde tegnet en tegning.
Han skulle egentlig tegne noe som karakteriserte Pappa.
Kanskje en tegning av Beatles. Eller QPR.
Eller ganske enkelt en tegning av sin kjære Pappa.
I stedet ble det et voldsomt scenario fra Starwars.
Sammen med en mikroskopisk hilsen til far nederst i venstre hjørne.
Men tegningen oppnådde glede og litt humring hos mottaker.
Glede oppnådde også ferske boller og kaffe.
Og den nyeste cd`n til Tom Waitz.

Etter denne familieidylliske morgenstund, skulle Min Sønn på teaterøvelse.
Det åpnet muligheten for en litt lengre tur i tosomhet for Min Mann og meg.
Det var klarvær og barfrost. Luften forfriskende kjølig.
Vi valgte Eiktunet som mål for turen.
Jeg var tung i kroppen. Det gikk sakte.
Men likevel - så utrolig deilig det var å komme seg ut på tur.
Vi møtte et par kjente underveis.

Til slutt - gratulerer med dagen til alle Pappaer.
Min Mann og min egen Pappa i særdeleshet.

Måneskinnstur med bål. Uten måne.

I fjor dro vi til skogs under fullmånen sammen med storfamilien.
Der tente vi bål, grillet pølser og pratet tull.
Det var mørkt, magisk og litt skummelt.
Særlig da det dukket opp to elger.

Ungene har i lengre tid ytret ønske om at vi måtte gjenta suksessen.
I kveld var det i følge kalenderen nær fullmåne.
Bare så synd at den hadde gjemt seg i tåka.
Vi lot det likevel stå til, og dro på tur.

Ferden gikk ikke langt inn i skogens magiske rike denne gangen.
I stedet endte vi opp en skråning med fin bålplass.
Like ved ei lysløype med et par ivrige rulleskiutøvere.

En lyktestolpe med kraftig lys strålte granbarkledde greiner.
Den fikk fungere som fullmåne.
Bålet ble stort og flott.
Temperaturen var mild mot små barnefingre.
Bålplassen hadde fine sittebenker.
Pølsepinnene var spikket og klare til dyst.

Det ble grilling av pølser og marsmellows.
Det ble drikking kakao.
Det mest eksotiske innslaget var ananasbrus.

Vi hadde noen koselige timer der i skråningen.
Men neste gang drar vi nok lenger inn i skogen.
Ungene savnet elg.

En tåketung dag

Min Sønn skulle til Helsesøster i dag.
Han skulle veies og måles. Dessuten skulle han få Vaksine.
Han har snakket om, og gruet seg til, vaksinen siden første klasse.
Helt siden fjorårets andreklassinger fikk sitt stikk i underhuden på venstre overarm.
De samme andreklassinger som i etterkant kunne berette urovekkende historier.
Om svære sprøyter. Om tykke sprøytespisser som boret seg tvers gjennom tynne armer.
Og om mengder av blod og uutholdelig lidelse.
Nå ringte altså vaksineklokkene for ham.
Presis klokken 09:30.

Min Mann var på kurs denne dagen.
Så Min Sønn og jeg ruslet sammen til skolen.
I påvente av besøket hos Helsesøster gikk jeg meg en tur i nærområdet.
Det gikk tregt og trått i dag. Tåka lå tung.
Både over det utvendige og innvendige landskapet.
Årsaken var Den Beste.

Den Beste hadde vært hjemme på Toten for å feire sin kjære fars 70-årsdag.
Det ble noen glade dager med bursdagskalas og samvær med gode venner.
Det ble kvalitetstid og koselige turer sammen med familien.
Spesielt ble det tid sammen med den snille, gode faren.
Den trauste, arbeidssomme og dyktige bonden.
Bonden med den fine humoren og det gode smilet.
Den sprekeste blant 70-åringer.

Den Beste var nok litt vedmodig da hun søndag kveld tok farvel med sitt kjære Kapp,
for å følge kvinnen i sitt liv, via treningsleir i Danmark, til London.
Men allerede til jul skulle hun tilbake til flatbygdene på Toten.
Dessuten skulle foreldrene komme på besøk mot slutten av november.
Slik ble det ikke.

Mandag fikk vi den uendelig triste nyheten om at Den Bestes far var gått bort.
Plutselig i november. Hedersbonden. Den sprekeste blant 70-åringer.
Han døde på post. Med støvlene på. Slik mange av oss ønsker at døden skal innhente oss.
Bare at denne gangen skjedde det så altfor, altfor tidlig.

Mandag kveld var den Beste tilbake på Kapp.
Hun hadde reist i glede.
Hun returnerte i sorg.

Men minnene om Hedersbonden er bare gode.
De trenger seg opp og frem, gjennom tåke og tristhet, gjennom sorg og vedmod.
Og det er de jeg tenker på, under denne turen i morgentåka.
De mange og gode minnene. De lever i og med oss fremdeles.

Klokken 09:30 møter jeg Min Sønn.
Til sin overraskelse kjenner han ingenting når helsesøster setter sprøyten i armen.
Lettelsen er så stor, øynene stråler. Er det dette han har grudd seg for?

Slik er livet.
Det byr stadig på overraskelser og utfordringer.
Noen er positive.
Andre er bare vonde og ubegripelige.

Sol i november

Etter å ha tilbragt hele gårsdagen i sengen, var det deilig å våkne til novembersol.
Og en kropp og et hode som spilte på lag.
Det kunne ikke bety noe annet enn tur!

Fotografering er hot i det området hvor jeg holder til.
Jeg er da også den stolte eier av et speilreflekskamera.
Men når du er syk og svak over hele fjøla, er kameraet for tungt å drasse på.
I dag skulle det imidlertid drasses.
Det ga en egen lykke å vandre av sted med kameraet i en reim over skulderen.

Målet for turen var Eiktunet.
Mest på grunn av utsikten.
Samt mulige motiver for kameralinsen.
Men også fordi denne turen innebærer noen ganske seige oppoverbakker.
Jeg har lest om elghufs. Det er visstnok hard intervalltrening i bratte motbakker.
Min form for hufs kan vel i beste fall beskrives som skilpaddehufs...
For sakte går det.

Og som vanlig er jeg like ved å feige ut. Rett som det er.
Det er så altfor mange muligheter til å gjøre turen mindre krevende.
Men man får gjøre som Sonja i Reisen til Julestjernen - holde til venstre.
Det er jo det som er hjertesiden.
Og følger man hjertesiden, så ender man til slutt på Eiktunet.
Og alle hjerter gleder seg.
Særlig mitt.

På tur med Den Beste

Den Beste er min aller beste venninne.
For tiden må vi krysse et hav for å nå hverandre.
Eller snakke sammen på Skype.
Men nå er Den Beste på besøk.
Den Beste er her og nå og fysisk til stede.
Og med mer enn en håndfull tid til disposisjon.
Det er rett og slett veldig fint!

Litt av tiden har vi benyttet ute i friskluft og på tur.
Underveis oppdaget jeg at det var nøyaktig den samme ruten vi gikk sist
Bare motsatt vei.
Kanskje er det beskrivende for oss?
Vi trenger ikke å pløye nye marker.
Vi trenger ikke forestille oss
Vi trenger bare å være oss selv

Det er derfor Den Beste er den beste

Mæhlumsetra

Det er moro å utforske nye steder, nye turer, nytt terreng.
Og enda morsommere å dra på oppdagelsesferd når man er flere i fellesskap.
I dag var vi 4 voksne og 4 barn på tur.
Til Mæhlumsetra.

Syk Pike hadde riktignok gått til den trivelige, rødmalte og godt vedlikeholdte setra før.
Èn gang. På vinteren. Med ski på beina.
Nå var det høst og snøen var borte.
Det blir liksom en helt annen historie.

Vi gikk først i fuktig terreng mot Trollhytta.
Hytta var ulåst, velhold og med fire sengeplasser.
Fra hyttetrappa er det koselig utsikt mot et lite vann.

Videre bomma vi litt og gikk en omvei myrlendt terreng.
Men snart var vi på rett kjøl.
Turen gikk gjennom høyreist furuskog.
Skogbunnen var kledd med grønn mose og regnlav.
Og masse traktkantarell! Rett ved stien.
(Det må jeg fortelle Mor Godhjerta...)
Det var svære, mosegrodde steiner å klatre på.
Gamle, krokete trær med skjegg.
Og bekker med bruer og flotte hoppesteiner.
Det var til og med en lite foss eller to.
I det hele tatt et svært variert og barnevennlig terreng.

Mæhlumsetra lå fint til på en liten høyde i solskinnet.
Med utsikt over et lite vann.
Snart ble det gjort opp et bål med ved fra Kvikne.
Det er en kjent sak at mat smaker ekstra godt utendørs.
Og pølser grillet på bål er bare deilig.
Vi storkoste oss små som store.
Dessuten var det en egen vannpumpe på Mæhlumsetra.
Med deilig, friskt iskaldt vann.
Den gjorde stor lykke blant barna.

Stemningen hjemover var like god.
3-åringen gikk hele veien. Blid og fornøyd.
De litt større barna løp...

Det var en herlig tur i et flott terreng.
Hit må vi tilbake. Helt klart!

På tur med Nansen

Nansen er ikke den virkelige Nansen. Naturlig nok.

Nansen er heller ikke et litt originalt navn på en hund.
Nansen er brunt, eksklusivt brennevin tappet på flaske.
Eller rettere sagt: Cognac.
Og i dag skulle den få være med på tur.
Sammen med Min Mann og meg.

Min Mann har et hat-elsk forhold til brunt brennevin.
Han elsker det gjerne tidlig på kvelden.
Utover natten kommer tvilen.
Og på morgenkvisten er kjærligheten snudd til hat.
Dette var imidlertid tidlig på dagen, flasken var full og solen strålende.
Det var bare en hake:
Flasken var ikke for ham.

Målet for turen var nemlig gode venner.
Vår mannlige venn hadde nylig fylt år.
Den samme mannen som ønsket å donere meg et nyre.
Selv om nyret viste seg å ikke passe, er det uendelig stort.
Og jeg er uendelig takknemlig.
Slik jeg føler for alle som har støttet meg på en slik unik måte.

Derfor altså: På tur med Nansen. Nansen Cognac.
En stor mann til en annen.

Høstens siste tur til Bråstadvika?

Svimmelheten har hatt et visst overtak den siste tiden.
Men i dag hadde den trukket seg litt tilbake i skyggen.
Da var det på tide med en tur.
Tur til Bråstadvika.

Jeg har et litt spesielt forhold til Bråstadvika.
Mange og gode minner har sitt utspring her.
Endeløse sommere med sol, morgenbad og lykke...

Og det var også hit jeg kjempet meg,
den aller første "ordentlige" turen.
Den første turen etter måneder på sykehus og rehabilitering.
Da fokuset var å sette en fot foran den andre:
Ett-to-ett-to en støvel og en sko.
Og blomstene i veikanten fikk være nettopp det.
Den gangen ble det en lang hvilestund på en benk i båthavna.
Jeg sugde til meg synet av Mjøsa.
Å, som jeg hadde savnet stunder som denne!
Samtidig grudde jeg meg til oppoverbakkene som ventet...
Og drøyde i det lengste der på benken...
Men jeg kom meg helskinnet hjem.
Selv om pausene i oppoverbakkene ble mange.

Den stoltheten og mestringsfølelsen jeg følte da endelig var hjemme,
glemmer jeg aldri. Følelsen av å ha gjort det umulige mulig.
Det var som om døra jeg hadde fått smelt i trynet,
atter åpnet seg på gløtt...
Det betydde håp og muligheter.

Både denne dagen - og på tilsvarende turer siden - har jeg alltid tatt bilder med mobikameraet.
Slik at jeg lettere kan trekke frem minnene når jeg ligger isolert på sykehus.
Av og til fungerer det.

I dag var kroppen lettere. Likevel ble det en lang pause på ei hyttetrapp i Mjøskanten.
Alt mens jeg skuet utover innsjøen og nøt medbrakt, mørk sjokolade.

Bråstadvika i mitt hjerte...

Den Fabelaktige Mor Godhjerta

Da min mann og jeg kjempet oss opp til Skreikampen for en knapp uke siden
(Min mann vil vel her påstå at jeg kjempet -  han derimot var ute på en svært så rolig rusletur... Ok, han har sannsynligvis rett...), bestemte jeg meg for èn ting:
Denne turen, denne utsikten, denne opplevelsen - den måtte jeg dele med Mor Godhjerta.

Mor Godhjerta er ikke min mor, men hun er fantastisk Godhjerta.
Hun har tatt meg med ut på små utflukter gjennom vinteren.
Da det var Mørketid, ute som inne.
Hun har levert nydelig, hjemmelaget, sunn middag på døra.
For ikke å snakke om rykende, ferske brød...
Valnøttbrød, frukt- og nøttebrød, rugbrød - for å nevne noen navn fra den rikholdige brødbuketten.
Og - selvfølgelig - loff til Loffungen. Det vil si Min sønn.
Hun har vært der gjennom de tøffeste av alle tider.
Ikke bare for meg, men for oss alle.
Min mann, Min sønn og Syk Pike.

Nå ville jeg gi en liten brøkdel tilbake.

Været var strålende og vinden nesten fraværende.
Med andre ord en perfekt dag for en tur opp i høyden.
Mor Godhjerta hadde pakket med seg en breddfull ryggsekk,
samt to stykk hund: Politimesteren og Loppa.
Klare for T.U.R.

Vi parkerte bilen ved siden av en innhengning fylt av noen store ulldotter av noen sauer.
Samtlige med en bjelle klingende rundt halsen. Tamme var de, også.

Deretter gikk ferden oppover.
Opp en steil sti, over en åpen setervold, inn i tett granskog.
I jevnt, rolig tempo seig vi sakte fremover.
Inntil Mor Godhjerta oppdaget gull.
Rett ved stien.
Haugevis.
Med Traktkantarell.
For en herlig tilleggsdimensjon på turen!

Jeg kjente at jeg trengte en hvil av typen sittebenk. Og mat.
Politimesteren og jeg gikk derfor i forvegen.
Til de koselige trebenkene med utsyn mot sørenden av Mjøsa.
Her kunne vi nyte stillheten, varmen fra solen og utsikten - alldeles herlig!
Mor Godhjerta og lille Loppa kom begeistret etter.
Med diverse "bæsjeposer" fylt til randen med traktkantareller.
Og begeistringen ble ikke mindre da hun ble vâr utsynet fra trebenken...
Hun toppet det hele med å trekke ferskt valnøttbrød, blue costello og honningsøtet te opp fra sekken.
Så var det bare å sette seg ned å nyte....
Og det er vi gode til.
Mor Godhjerta med en sovende Loppa under et ullpledd på fanget.

Måneskinnstur...

Det var klarvær og fullmåne - nesten.
Kanskje vi skulle prøve oss med en dose frisk luft før leggetid?

Min sønn var strålende positiv.
Han har vært på måneskinnstur før.
Med bål, pølser og mashmellows.
Og et virvar av barn og voksne som omkranser bålet.
Da det gikk opp for ham at kveldens tur hverken involverte pølser eller bål,
og at turfølge kun var to stk foreldre, sank begeistringen noe.

Vi hadde gjort mange og til dels iherdige forsøk på å hale med oss flere barn ut på tur,
men til ingen nytte. Alle var opptatt.
Med skitrening, dans, fiolinspilling, munnspill, hip-hop: You name it.
Også var det tre stykker som rett og slett ikke gadd. Og det er jo en ærlig sak.

Men måneskinnstur er populært hos husets yngste beboer.
Det innebærer blant annet en mulighet til å skyve litt på leggetiden.
Dessuten er det litt magisk...

Vi kjørte bil opp til Eiktunet, og startet turen derfra.
Vi gikk delvis over på vei, delvis over jordet.
Luften var klar og kjølig. Månen lyste rund og forlokkende.
Og på toppen - hvilken utsikt!

Min sønn satte seg på "vår faste plass"og koste seg med et par kjeks.
Alt mens han betraktet fullmånen og kikket etter elg.
Det nærmeste vi kom elgsafari denne kvelden, var likevel spredte hagleskudd i det fjerne.

Mens min sønn og jeg snakket om elg, Harry Potter og fullmåne,
fortærte Min mann alle de medbrakte druene.
Uten at Min sønn og jeg så mye som fikk smake på godsakene.
Min mann påsto at han hadde trent intervaller opp til toppen,
og derfor trengte påfyll med druesukker. Eller karbohydrater.
Jeg spurte litt uforstående hva han egentlig mente med "intervaller"?
Min mann påpekte da at Min sønn og han hadde hatt et par strekk med kappløp opp mot toppen.
Dessuten måtte han til stadighet stoppe og vente på meg.
Noe han beskrev som hvile mellom intervallene.
Derfor - altså - fortjente han hver eneste lille drue.

Mens han fullførte sin argumentasjonsrekke, kom en flokk svette mannfolk gampende forbi.
I høyt tempo. Et tempo som definitivt kvalifiserte til en drue eller fem.
Uten at det lot til å affisere Min mann nevneverdig.

Derimot var han kald.
Det var på tide å ta fatt på nedoverstigningen.
Min sønn tok snarveien over jordet, og løp som en virvelvind i måneskinnet.

Kveldsturer er deilige.
Dette bør gjentas.
Fullmåne eller ikke.

Skreikampen 698 m.o.h.

Endelig! Skreikampen!
I følge "reklamen" passer denne turen for folk som liker vakker utsikt.
Og barnefamilier.
Jeg "smurfer" av og til på nettet etter turer som kan passe for barn.
Av den åpenbare årsak at vi har en 7-åring i huset.
Men det finnes også en skjult agenda:
Turer tilpasset barnefamilier, kan kanskje være innen rekkevidde for hva en Syk Pike kan mestre...

Hodepinen etter gårsdagens behandling sto seg godt denne morgenen, om enn noe mildere.
Men høstværet var strålende...
Og en tur opp i høyden virket fristende...

Sønnen insisterte på SFO - der skulle de på tur til Vitensenteret.
Som i disse dager inkluderer 500 kilo fargerik lego.
Det fristet mer enn topptur med to stykk middelaldrende foreldre.
Merkelig...?

Men "gamlisungdommene" - dvs min mann og meg - satte kursen mot Feiring og Skreikampen.
Etter 50 minutters kjøring, kunne vi parkere bilen og begynne vår ferd oppover.

Halveis sto en trebenk og ventet på oss.
Og noen hadde tatt seg bryet med å sette opp en blomsterkasse.
Og fylt den med blomster!
Men det beste av alt:
Her åpenbarte det seg et nydelig, lite utsiktspunkt mot Mjøsa.
Vi tilbragte litt tid på den trebenken.
Med varmende solstråler mot ansiktet.
Gomlende på medbragte druer.
Alt dette, mens vi hvilte øynene på sydspissen av Mjøsa og Odalen.

Etter å ha pustet på en stund, fortsatte vi ferden mot selve "Kampen".
Og det som møtte oss på toppen var virkelig fantastisk.
Her får man fjellfølelse.
Det er bygget opp varder i ulike størrelser, inkludert en i størrelse megasize.
Utsikten er slik som reklamen lovet: vakker!
I tillegg til Mjøsa, kan man skue utover milevis med skog, små tjern og enkelte hytter.
Det finnes også en gjestebok, hvor man kan skrive navnet sitt.

Vi koste oss med sol og utsikt, matpakke og te.
Det vil si, min kjære mann droppet te.
Han syntes den smakte rart.
I følge min mann smaker all te, med unntak av Earl Grey, rart.
Og når i tillegg en ubetenksom kone hadde søtet teen med honning...
Men matpakken, utsikten og solen falt i smak hos begge.

På en klar, vindstille høstdag som denne, er Skreikampen perfekt.
Anbefales!

Bråstadrunden

Dette er stort!

Min kjære mann har høstferie.
Han skulle egentlig beise hus i dag.
Sneiene. Himmelhøyt over bakken.
Jeg valgte likevel å inviterte han med på sykkeltur.
Han var i grunn ikke vanskelig å be.
Min mann har høydeskrekk.

Siden jeg generelt er mye svimmel, har sykkelen vansmektet i sommer.
Men i dag skulle den få luftet seg. Skikkelig.
Og skulle jeg besvime oppi bakkene, hadde jeg ledsager...

Målet for turen var den uoppnålige Bråstadrunden.
Uoppnålig pga sin lenge og sine endeløse, bratte oppoverbakker.

Og jeg prøvde å vri meg unna.
Allerede før vi i det hele tatt hadde kommet oss ut av døra.
Kom med andre - og mindre krevende - turforslag.
Turer som ikke innebefattet sykkel eller andre potensielt vinglete kjøretøy.
Men min mann var ikke til å rikke.
Vi skulle sykle.
Og vi skulle sykle Bråstadrunden.

Vi syklet bortover Trondhjemsveien.
Jeg hadde ikke krefter til å ligge på hjul.
Her var det ingen hjelp å få av det berømte dragsuget.
Som en enslig baktropp kjempet jeg meg frem på flatmark,
mens en fjellvettregel for gjennom hodet:
Det er aldri for sent å snu.
Skulle jeg snu?
Jeg var jo litt svimmel...

Men jeg fortsatte.
Oppover Bråstadbakkene.
For det meste med sykkelen trillende ved siden av meg.
Min mann lot trening være trening, og sluttet seg til meg.
(Selv om jeg insisterte på at han gjerne kunne sykle opp Bråstadbakken.
Han kunne til og med sykle opp og ned. En fem-seks ganger.
Veldig god trening for slitne knær. Men han avslo).
På grunn av vårt rolige tempo i motbakkene, kunne vi observere en flokk grågjess som hadde mellomlandet på et jordet. På relativt nært hold.
Og for en utsikt det er fra Bråstad!
Ha! Hva de går glipp av disse svettende, trikotsyklende mennene med 40-årskrise.
Av og til er dårlig form en velsignelse...

Et veiskilt viste vei mot Nordenga.
Her slaket veien ut, og vi kunne sykle videre i rolig tempo.
Veien slynget seg gjennom barskog, med noe spredt bebyggelse underveis.
Hvilken ro. Man virkelig puster natur.

Ved Glæstadtjernet var det tid for rast.
Vi satte oss ned på badebrygga, mest fordi det var en plass med en viss rustikk idyll.
Men siden det blåste stiv kuling fra nord, ble rasten relativt kortvarig.
Te og matpakke ble nærmest slukt, før vi igjen satte oss på sykkelsetet.
Allerede med en viss stølhet i stjerten.

På vei over åsen mot Vardal Kirke, fikk vi møte Skogens Konge:
Ikke mange metrene foran oss, krysset en stor elgokse nylagt asfaltvei.
Naturen kommer nær når man sykler.
Særlig når man sykler sakte.

Ferden fra Vardal Kirke ned til Eiktunet var derimot fartsfylt.
Og morsom.
Vi unnet oss nok en stopp i sola på Eiktunet.
Uten vind med kuling i kastene.
Og vi nyte en pose "turmiks" uten savn av polvotter.
Sammen med utsikt mot Hovdetoppen, Sørbyen og Mjøsa.

Dette var moro!
Tenk at jeg klarte det!
Selv om jeg var absolutt og totalt utslitt etterpå...

Knapphaugen

Første dagen i oktober.
Med gyldengule jorder og løvtrær i orangerøde toner,
viser høsten virkelig hvor vakker den kan være.
At gradestokken nærmest roper sommer, gjør heller ingenting.

Min etterhvert så kjente følgesvenn, svimmelheten, lurte i krokene i dag.
Derfor valgte jeg en rolig tur alene i skogen.
På en søndag er løypa opp til Knapphaugen fylt av familier på tur.
Men i dag er det lørdag, og da har man skogen - nesten - for seg selv.
Ved Bikkjemyra slo jeg meg ned på en trebenk.
Landskapet her gir en egen ro.
Sola varmet godt.

Jeg brukte nesten 2 timer på å rusle mine 5 kilometer i skogen.
I dag handlet turen mer om "å finne skogens ro", enn trim.

Bergstoppen

Gårsdagen ble tilbragt i sengen.
Med hodepine, svimmelhet og kvalme.
Og total utmattelse.
Med andre ord en relativt vanlig dag "på jobben".
Som i disse dager betyr medisinsk behandling.

I dag våknet jeg imidlertid til sol og sommertemperatur, denne aller siste dagen i september.
Etter at kropp og hode hadde kommet seg litt til hektene, var det bare en ting å gjøre:
Snøre på seg joggeskoene, og legge ut på "fjelltur".
"Fjellet" jeg skulle bestige, er vel strengt tatt ikke noe fjell.
Det er heller en ruvende topp i innlandslandskapet,
med nydelig utsikt over Mjøsa, Gjøvik og Totenlandet:
Bergstoppen.
Et perfekt mål for en tur en strålende klar høstdag.

Men ville jeg klare det?

Det gikk saaakte oppover mot Tranberglia og Berg Gård.
Og mange ganger var det fristende å ta andre veivalg, finne et lettere turalternativ.
Droppe de drøye, uendelig lange oppoverbakkene.
Ved mer enn en anledning var jeg like ved å gjøre nettopp det.
Og måtte jeg egentlig gå helt opp på Bergstoppen?
Eiktunet var jo også et knallbra mål?

Men jeg kom meg helt til topps.
Og belønningen var helt fantastisk.
Svett på ryggen og sliten i kroppen, kunne jeg nyte min medbrakte sjokolade og iskalde plommesaft.
Alt dette, mens jeg nøt en av de vakreste utsiktene innlandet har å by på.
Herlig!

Og om ikke det var nok:
Hjemveien la jeg over nytreskede jorder.
Ingenting er som gyldne stråstubber som svisher mot skotuppene.
Det gir en følelse av frihet å vandre over jordene om høsten.
En helt egen lykkefølelse.
Kan anbefales:-)

Eiktunet

Våknet til gråvær og duskregn.
Jeg skulle følge min sønn til skolen.
Vi liker godt å gå og småprate når vi er på tur.
I dag var Prøysenmarsjen et naturlig samtaleevne.
Min sønn ergret seg litt over at han hadde glemt å feste sitt nyervervete merke på jakka.
Det synlige beviset på søndagens bragd.
I tilfelle noen skulle være i tvil...

Parallellt med småpraten, øver vi på å holde et jevn gange.
I dag måtte vi av tidsmessige årsaker trene med "trommestikkeføtter".
Det fungerte som bare det.
Min sønn rakk skolen med god margin.

Etterpå fortsatte jeg turen alene.
Den gikk gjennom skogen til Ulsrudfeltet.
Deretter fulgte jeg Pilgrimsleden opp mot Tranberg Gård.
Før ferden fortsatte på asfaltvei med lett stigning mot Eiktunet.

Dette er for meg en lang tur.
En tur jeg bare gjennomfører på de aller beste dagene.
Jeg tror jeg har gått til Eiktunet èn gang før i sommer.
Derfor var det ekstra deilig og endelig - igjen - å kunne nyte utsikten fra denne praktfulle plassen.

Gå for helsa (og gleden).

Vi ble to familier som kastet oss i bilen og tok turen til Ringsaker og Prøysenland.
Fire voksne, to barn og en hund.
Og vi var ikke alene.

Hele 800 mer eller mindre glade vandrere var påmeldt Prøysenmarsjen i år.
Her deltok småbarnsfamilien med matpakke og fullkornskjeks i sekken.
Supertrimmer´n med drikkebelte og svettebånd.
Moren med barnevogn og den stolte bestemoren svinsende ved siden av.
For ikke å snakke om ungdommen med emo-look (disse var riktignok ikke rikt representert).
Hundeeiere var det mange av.
Og det var de som var redde for hunder.
Det var mennesker i rullestol.
Det var Syke Piker.
Og selvfølgelig var det mange pensjonister.
Noen ganske få av dem hadde jakkebrystet tettpakket med pins.
Andre igjen hadde sydd fast merker fra diverse marsjer bak på treningsjakkene sine.
Dette var de virkelig erfarne marsjgjengere.
Og de viste med all tydelighet at de var stolte av det.
Egentlig var det ganske flott.

Da min sønn skulle innkassere sitt aller første marsjmerke, var han også stolt.
Det var et bronsjemerke med motivet av en gitar, en skigard og ei steinrøys.
Han erklærte der og da at han stiller til start også neste år.
Og året deretter.
Osv.
Det finnes de som har gått Prøysenmarsjen mer enn 40 ganger.
Det blir mange merker, det.

Og hva med meg?

Jeg koste meg underveis.
Særlig de siste kilometrene.
Etter at vi forlot vi asfaltveien, svimmelheten lettet og sola tittet gjennom skylaget.
Jeg gjennomførte marsjen og fikk mitt marsjmerke.
Og ja, jeg er stolt av meg selv.

Min mann kan også marsjere..

Mannen min er skeptisk til marsjer.
Han påstår at marsjens kjernedeltager er en pensjonist med jakkebrystet tettpakket av pins og merker.
Litt som et medlem i et veterankorps. Eller en generalmajor.
Dessuten var det annonsert trekkspillmusikk.
Mannen min er skeptisk til både marsjer og trekkspillmusikk.
Men siden jeg er Syk Pike ofret han seg .
Han stilte bare ett krav:
Vi måtte være tilbake i heimen før avspark i fotballkampen mellom QPR og Astonvilla.
Mannen min er ikke skeptisk til fotball.
Og spesielt ikke til QPR.
Han er ingen medgangssupporter.

Prøysenmarsjen

På tur er et godt sted å være.
Det samme er tekstene til Alf Prøysen.
Så hva er mer naturlig enn å starte denne bloggen med Prøysenmarsjen.
Man kan velge mellom to distanser; 10 km og 22 km.
Jeg går for det første alternativet.
Og er stolt og glad om jeg klarer å gjennomføre.
Målet er å nyte den kjølige høstlufta og kose meg underveis.

Underveis og tilstede

Av og til kan en tur være å karre seg opp fra senga.

Stå ved sengekanten i to sekunder.

Med hjelp og støtte.

For så å legge seg igjen.

Fullstendig utslitt

Eller rave som en full sjømann,

de sju skrittene fra soverom til bad.

Spy over doripa.

Før man segner om på badegolvet.

Eller kreke seg rundt kvartalet.

Under observasjon fra blikk bak blinde glassruter.

Blottlagt. Naken. Sårbar.

Disse tureksemplene er de mest krevende.

Og jeg vet hva jeg snakker om.

Jeg har sett mange gå nettopp disse turene.

Og jeg har gått dem selv.

Altfor mange ganger.

Andre ganger kan en tur by på 

kilometer på kilometer langs rolige skogstier og klokkende bekker. 

Kanskje med en liten avstikker inn til et tjern. 

Hvor man kan sette seg ned, senke skuldrene 

og nyte stillheten.

Eller man kjemper seg opp til en høyde.

Hvor utsikten er spesielt vakker.

Hvor man nærmest super inn landskapet under seg.

Alt mens tiden står stille.

Eller man finner noen faste turruter i nærområdet.

Som man kan utvide når kropp og form tillater det.

Begynner å telle antall kilometre. 

Tar tiden.

Før man rykker tilbake til start.

Og man må begynne på nytt.

Med nye mål og delmål.

Først forsvinnende små.

(Men - som sagt - det er de som er de mest krevende).

Senere større og mer synlige mål.

Mål som tar plass og får applaus.

Men applausen er ikke noe mål for meg.

Målet er turgleden.

De gode opplevelsene.

De små dryppene av ren lykke.

Kjenne at kroppen fungerer.

Til en viss grad.

Tross alt.

Følelsen av frihet.

Og - i et øyeblikk av selvbedrag - glemme seg selv:

Glemme at man er Syk pike.