Av og til kan en tur være å karre seg opp fra senga.
Stå ved sengekanten i to sekunder.
Med hjelp og støtte.
For så å legge seg igjen.
Fullstendig utslitt
Eller rave som en full sjømann,
de sju skrittene fra soverom til bad.
Spy over doripa.
Før man segner om på badegolvet.
Eller kreke seg rundt kvartalet.
Under observasjon fra blikk bak blinde glassruter.
Blottlagt. Naken. Sårbar.
Disse tureksemplene er de mest krevende.
Og jeg vet hva jeg snakker om.
Jeg har sett mange gå nettopp disse turene.
Og jeg har gått dem selv.
Altfor mange ganger.
Andre ganger kan en tur by på
kilometer på kilometer langs rolige skogstier og klokkende bekker.
Kanskje med en liten avstikker inn til et tjern.
Hvor man kan sette seg ned, senke skuldrene
og nyte stillheten.
Eller man kjemper seg opp til en høyde.
Hvor utsikten er spesielt vakker.
Hvor man nærmest super inn landskapet under seg.
Alt mens tiden står stille.
Eller man finner noen faste turruter i nærområdet.
Som man kan utvide når kropp og form tillater det.
Begynner å telle antall kilometre.
Tar tiden.
Før man rykker tilbake til start.
Og man må begynne på nytt.
Med nye mål og delmål.
Først forsvinnende små.
(Men - som sagt - det er de som er de mest krevende).
Senere større og mer synlige mål.
Mål som tar plass og får applaus.
Men applausen er ikke noe mål for meg.
Målet er turgleden.
De gode opplevelsene.
De små dryppene av ren lykke.
Kjenne at kroppen fungerer.
Til en viss grad.
Tross alt.
Følelsen av frihet.
Og - i et øyeblikk av selvbedrag - glemme seg selv:
Glemme at man er Syk pike.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar