Eiktunet

Våknet til gråvær og duskregn.
Jeg skulle følge min sønn til skolen.
Vi liker godt å gå og småprate når vi er på tur.
I dag var Prøysenmarsjen et naturlig samtaleevne.
Min sønn ergret seg litt over at han hadde glemt å feste sitt nyervervete merke på jakka.
Det synlige beviset på søndagens bragd.
I tilfelle noen skulle være i tvil...

Parallellt med småpraten, øver vi på å holde et jevn gange.
I dag måtte vi av tidsmessige årsaker trene med "trommestikkeføtter".
Det fungerte som bare det.
Min sønn rakk skolen med god margin.

Etterpå fortsatte jeg turen alene.
Den gikk gjennom skogen til Ulsrudfeltet.
Deretter fulgte jeg Pilgrimsleden opp mot Tranberg Gård.
Før ferden fortsatte på asfaltvei med lett stigning mot Eiktunet.

Dette er for meg en lang tur.
En tur jeg bare gjennomfører på de aller beste dagene.
Jeg tror jeg har gått til Eiktunet èn gang før i sommer.
Derfor var det ekstra deilig og endelig - igjen - å kunne nyte utsikten fra denne praktfulle plassen.