Vi ble to familier som kastet oss i bilen og tok turen til Ringsaker og Prøysenland.
Fire voksne, to barn og en hund.
Og vi var ikke alene.
Hele 800 mer eller mindre glade vandrere var påmeldt Prøysenmarsjen i år.
Her deltok småbarnsfamilien med matpakke og fullkornskjeks i sekken.
Supertrimmer´n med drikkebelte og svettebånd.
Moren med barnevogn og den stolte bestemoren svinsende ved siden av.
For ikke å snakke om ungdommen med emo-look (disse var riktignok ikke rikt representert).
Hundeeiere var det mange av.
Og det var de som var redde for hunder.
Det var mennesker i rullestol.
Det var Syke Piker.
Og selvfølgelig var det mange pensjonister.
Noen ganske få av dem hadde jakkebrystet tettpakket med pins.
Andre igjen hadde sydd fast merker fra diverse marsjer bak på treningsjakkene sine.
Dette var de virkelig erfarne marsjgjengere.
Og de viste med all tydelighet at de var stolte av det.
Egentlig var det ganske flott.
Da min sønn skulle innkassere sitt aller første marsjmerke, var han også stolt.
Det var et bronsjemerke med motivet av en gitar, en skigard og ei steinrøys.
Han erklærte der og da at han stiller til start også neste år.
Og året deretter.
Osv.
Det finnes de som har gått Prøysenmarsjen mer enn 40 ganger.
Det blir mange merker, det.
Og hva med meg?
Jeg koste meg underveis.
Særlig de siste kilometrene.
Etter at vi forlot vi asfaltveien, svimmelheten lettet og sola tittet gjennom skylaget.
Jeg gjennomførte marsjen og fikk mitt marsjmerke.
Og ja, jeg er stolt av meg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar