mandag 31. desember 2012

Godt nyttår

Da går jeg inn i et nytt år.
Uten egentlige nyttårsforsetter.
Jeg skal fortsette å gjøre de tingene jeg liker.
Som for eksempel å gå tur.
Kanskje finner jeg noen nye veier i 2013.
Noen nye veier som er gode å gå på,
og som åpner opp.

Min sønn og jeg avsluttet året med skumringstur i tett snødrev.
Noen hadde allerede begynt å skyte opp raketter.
Vi gikk og pratet og gledet oss til kveldens feiring.
Som ble helt strålende!

Måtte 2013 bringe mye glede!

lørdag 29. desember 2012

Fjelltur

I dag skulle vi på fjelltur.
Men vi skulle ikke klyve opp på snøkledte topper.
Nei, vi skulle gå innover i fjellet, innover i berget.
Og der - i hjertet av fjellet - skulle vi gå på skøyter!

For Gjøvik har sin egen Fjellhall.
Den er endog olympisk.
Her kan man blant annet gå på skøyter, klatre og svømme.

Det er ganske magisk å vandre innover i fjelltunnellen.
Innover, videre innover, helt til fjellet åpner seg
til en enorm grotte med islagt gulv.
Da er det bare å snøre på seg skøytene.
Eller - da er det bare for Min sønn å snøre på seg skøytene.
Og entre isen sammen med to jevnaldrende søskenbarn.
For noen må jo være heiagjeng og saftblander, også.

Men jeg gikk tur ned og inn til fjellhallen.
Uten hverken skøyter eller fjellsko på beina.
Årets aller siste fjelltur.

torsdag 27. desember 2012

Romjulsdrøm

Fremdeles forkjølet, men inderlig lei av å være "sperret" innendørs.
En følelse forsterket av strålende sol utenfor vinduet,
samt en meter nysnø og passelig mengde kuldegrader.
Vi bare måtte ut på ski!

I likhet med relativt mange andre, falt valget på Haugrunden.
Vi parkerte ved Vardal Kirke, og spente på oss skia.
For første gang på denne siden av sommeren.
Løypene var nypreparerte, føret perfekt.

Min mann og Min sønn forserte bakkene opp mot Blivgodt
i bra tempo. Jeg fulgte prustende, hostende og harkende etter.
Heldigvis møtte jeg en meget sprek, eldre tante på veien oppover.
Og kunne unne meg en lang prat.
I mellomtiden hadde gutta forsvunnet.
Men jeg hadde sjokoladen...
Så på Blivgodt sto to sjokoladesultne karer og ventet.

Resten av skituren gikk i lett terreng.
Landskapet var vintervakkert.
Trærne bukket ærbødig for vinteren.
Solen varmet kinnene og gikk snøen til å glitre.
En drøm av en skitur.
En romjulsdrøm.

fredag 21. desember 2012

Fra postkasse til postkasse














Det er snart jul.
Og det snør akkurat passe mye.
Trærne bøyer seg under vekten av det hvite.
Litt sånn julekortaktig.
I dette landskapet går vi.
Med julekort i lomma.
Hva passer vel bedre enn det?

torsdag 13. desember 2012

St. Lucia
















Dagen begynte med vakker Luciasang fra hvitkledde tredjeklassinger,
med håndholdte lys og glitter i håret. Stolt mor satt med tårer i øyenkroken.
Strålende start på dagen. To turer i et snøhvitt førjulslandskap, holdt stemningen ved like.

onsdag 12. desember 2012

I tolvte time

















I dag er det den 12.12.2012.
Så hva var da mer naturlig enn legge ut på tur
- ja riktig - klokka tolv?
Gradestokken viste til alt overmål 12 kalde
- litt tidligere på dagen - det får da være grenser.
Nå var det mer behagelige minus 8.
En temperatur vår lille langhårete dvergdachs også kan leve med.
Så vidt.

Kahlua har en vekt tilsvarende en nyfødt baby ( litt på overtid ),
men nekter å bære frakk.
Til Min manns lettelse og glede.
Han frykter nemlig noen infule naboer.
At de skal forevige ham og frakkekledd hund.
( De ønsker seg en frakk i skotskrutet mønster ).
Og legge ut fornedrelsen på facebook.
Men som sagt: Divaen nekter.
Så da så.

Divaens definisjon av tur er for tiden:
kjapt ut - tisse - kjapt inn - kapre godstolen ( i skarp konkurranse med 2 katter ).
Men i dag ble hun altså med. Aller nådigst.
Det ble ikke 12 km på oss.
Men 4 km er heller ikke så verst - og tross alt delelig med 12.
Så da er magien - nesten - i behold.

Forresten - det ble BUP-runden på oss i dag, også.

onsdag 21. november 2012

Fast rute













I dag gikk Kahlua og jeg BUP-runden. Igjen.
Den representerer noe konkret, forutsigbart - og litt kjedelig.
Men runden har en klar fordel:
Den kan si noe om hvor landet ligger formmessig,
ved at man kan sammenligne fra gang til gang.
I dag ble det noen pauser i oppoverbakkene.
Kanskje ikke så rart med en heller lav blodprosent.
Men summa sumarum: Vi kom oss rundt.
Og det viktigste - det kjentes bra!

Ps: Gradestokken viste 10 varmegrader i november!

Ps2: Har egentlig lyst til å jogge litt.
        Men lysten er dessverre større enn gjennomføringsevnen.

Ps3: Prøver å gå opp trappene de dagene jeg er i dialyse.
        Det er 6 etg av 21 trinn. Det blir litt trim av det.

tirsdag 20. november 2012

Tur etter mørkets frembrudd












Kombinasjonen nyresvikt og medikamentelle bivirkninger begynner virkelig å gjøre seg gjeldende.
Og synliggjøres blant annet ved tømmerstokkben (her snakker vi monsterstørrelse...). Og økende vekt. Det eneste som hjelper er å ligge med beina høyt (se bilde). Eller gå tur. Til det siste er det knyttet ett dilemma: Tømmerstokkene dukker opp mot ettermiddagen. Parallellt med at kreftene mine nærmer seg nullpunktet. I dag presset jeg imidlertid føttene ned i et par sko (det gikk så vidt...), og bega meg ut i mørket. Sammen med Min sønn som motivator. Og selvfølgelig Kahlua. Dermed hadde jeg både underholdning ( Min sønns selvlagde eventyr på løpende bånd ) og en symbolsk drahjelp fra vår vesle "trekkhund". Og det var deilig å komme seg ut i den milde novemberkvelden (7 plussgrader). Som en bonus ble beina merkbart smalere. Selv om Min mann fremdeles trenger sjokkterapi når han slumper til å få et glimt av dem...

søndag 18. november 2012

Vår i november





















Mens Min sønn var hos Moster og kokte smultringer,
fant Min mann og jeg veien ut i en novemberdag
fylt av solskinn og plussgrader.
Vi valgte en rolig tur langs Mjøsa.
I likhet med veldig mange andre.
Det ga en våraktig stemning.
Manglet bare hestehoven i veigrøfta
og blåveisen oppi skråningen.





fredag 16. november 2012

Det spøker på Ås gård



















Fredagkveld kjørte fire familier kolonnekjøring oppover en smal, skakkkjørt gårdsvei.
Bilene rommet tilsammen 7 voksne og 8 barn.
Ferden endte ved et nedlagt gårdsbruk på toppen av Gjøvik.
Den engang så erverdige Ås gård.

Vår var en av de fire familiene.
Vi hadde med varm sjokolade, pepperkaker - og rikelig med lommelykter.
For i kveld skulle det jaktes på....
SPØKELSER...

Vi rigget oss til med pledd og lyslykter.
Pepperkakene hadde ikke mer enn så vidt kommet på bordet,
da et voldsomt skrik skar gjennom kald kveldsluft.
Og man kunne skimte noe hvitt fare forbi i ett av gårdshusets mange tomme vinduer.
Et spøkelse!

Ungene hylte.
Tårer begynte å renne.
Et par av barna tok frem hjemmelagde spøkelsesvåpen.
Lommelykter ble tent og rettet mot huset.
Her måtte det trøstes og utforskes.
Parallellt.

En stor gjeng nærmet seg huset uten dør og med vinduer uten glass.
Og uttrykket "sammen er vi sterke" viste seg å holde vann.
For selv om stadig nye skrik steg opp fra husets mørke innside,
og man kunne se noen bevege seg i begge hustes etasjer,
våget spøkelsesjegerne seg stadig nærmere.
Noen av dem utfordret til og med spøkelsene.
Og tilbød dem pepperkaker.
Med skrekkblandet fryd.

For både voksne og barn lo og hylte om hverandre.
Riktignok var vi på spøkelsestur,
men at vi faktisk skulle oppleve virkelige spøkelser
- dèt var mer enn vi hadde våget å håpe på!

Så - plutselig ble det tyst fra huset.
De modigste av spøkelsesjegerne våget seg inn.
Der var ingen!
Spøkelsene var sunket i jorda.
Gått opp i røyk.
Eller hva det nå er spøkelser gjør.

Vi satte oss ned med kakaoen og pepperkakene
- endelig kunne vi nyte den klare natten og utsikten over Mjøsa og Sørbyen.
Mens vi snakket om kveldens mektige opplevelse:

Hvor var de?
Hvem var de?
Hva hadde vi egentlig vært med på?

De ivrigste fortsatte å søke etter spøkelser.
Og håpet i det lengste at spøkelsene ville dukke opp på nytt.
Det gjorde de imidlertid ikke.
Men kanskje en annen natt...
Hvem vet...?

Hyyyyyyyyyyl!



onsdag 7. november 2012

Dagen derpå dialyse


















Av og til orker man bare ikke.
Dagen derpå dialyse, er det ofte slik.
Da er det deilig at noen ringer og "drar" deg med ut.
Kjører deg til et sted med lettgått terreng.
Har med seg ryggsekk med rykende varm te og boller.
Og et varmende, tovet ullunderlag til å sitte på.
I dag gjorde Mor Godhjerta nettopp det.
Det gjorde fantastisk godt!

mandag 5. november 2012

Det spøker...
















I dag tok Mor Godhjerta og jeg med oss tre stk hunder på tur.
Til Ås gård. Et klassisk spøkelseshus!
Bare at i dag var det sol og ikke særlig spøkelsesvennlig.
Eller var det det...?

For dette var det som møtte oss:

Et blekt, beskjegget ansikt stivt stirrende gjennom ett gapende vindu i første etasje.
Helt urørlig, sto han. Bare stirret, stirret, stirret.
I ført barokk, blomstermønstret Moods of Norway (?)- dress og skinnende lilla flosshatt.
Det var da svært så sofistikerte spøkelsene er nå for tiden...

Det var da vi oppdaget fotografen!
Fotosession, altså.
De ventet bare på at sola skulle forsvinne bak en sky.

Men en idè var likevel født.
Spøkelsestur!
Det må vi få til!

Ps: Kahlua og jeg gikk hele veien hjem fra Ås gård.
Absolutt i lengste laget, men likevel ganske herlig.
Dessuten var det kun nedoverbakker.
Nedoverbakker er gode å ha når blodprosenten er lav...

Ps2: I morgen blir det det et nytt forsøk med dialyse.

søndag 4. november 2012

Duskregn på Loftus Road










Familietur i duskregn.
Gjennom Skoglundfeltet opp mot Dalborgen.
Der lå fremdeles snøen flekkvis, våt og tung.
Perfekt for snøballkasting, mente Min sønn.
Kjedelige voksne var behjelpelige med å peke ut egnede blinker.
En trestamme her. En lyktestolpe der.
Alt for å avlede oppmersomheten fra egen brede bakdel og fristende nakke...

Turen ble ikke lang.
Det var viktigere ting i gjære, må vite.
Særdeles viktige ting.
I følge Min mann...

QPR klarte uavgjort denne dagen.
De har til gode å vinne så langt denne sesongen...
Men i dag hadde de virkelig fortjent seieren.
Virkelig!
Igjen i følge Min mann...




søndag 28. oktober 2012

Frost













Det er ikke så mange ting som kan måle seg med rimfrosttur.
Hvite strå, skjøre isflak på små innsjøer, faste, fine stier.
Solstråler gjennom bare greiner...

Jeg liker godt den knasende lyden fra tynn is på frossen vanndam,
under skosålen. Den litt kilende følelsen det gir. I sjela.
Minner fra dengang skostørrelsen var (enda) mindre.
Samtidig går jeg oftere forbi en fristende, frossen vannpytt nå enn før.
For mønstrene isen skaper er ofte ytterst vakre.
Et av naturens mange kunstverk.

Jeg håper jeg får beholde rimfrosthøsten riktig lenge.
Men jeg tviler. Det er visstnok meldt snø.
Mengder med snø.

Ps:   Turen gikk forresten i lett terreng til Mæhlumsetra.

Ps2: Min mann og jeg har tydeligvis en vidt forskjellig oppfatning av turlengde.
        Min mann hevdet hardnakket at vi hadde gått 8 km tilsammen
        (noe som er helt utelukket...), mens jeg holdt en knapp på 3 km.
        (var villig til å strekke meg til max 4 km).
        Konklusjon: Neste gang må jeg ta med GPS!

lørdag 27. oktober 2012

Gyldent...















Når formen ligger nær nullpunktet, er det velsignelse med solskinn.
Samt noen entusiastiske sjeler som sleper deg ut av senga.
Sola var i allefall på plass.
Og vi kom oss ut. På tur.
Hele familien.

Planen var å enten gå en minirunde på selve Eiktunet
(Gjøviks svar på Maihaugen, om enn i mindre målestokk),
eller streve oss opp bakken fra Eiktunet til Bergstoppen.
Her måtte dagsformen (min) legge føringer.

Jeg var svært godt kledd, enda frøys jeg i skyggepartiene.
Det gjorde valget om Bergstoppen enkelt.
For der var det sol, sol, sol.
Dessuten blir man varm(ere) av å gå oppover.
Selv om det går sakte.

Og det var virkelig fantastisk på Bergstoppen i dag.
Høstlufta skarp, utsikten formidabel, sola varmende.
Min sønn og Kahlua løp om kapp ned over gyldne jorder.

Neste gang må vi ta med niste.
Sitte i skogbrynet, i sydhellinga, med ansiktet mot sola.
Vi så noen som gjorde nettopp det.
Det så herlig ut!

Men vi koste oss med en Kvikk Lunch på Eiktunet.
Ikke dumt det heller.



fredag 26. oktober 2012

Fire etasjer og en strand


















Da er operasjonen unnagjort.
Kompliserte saker -
men det er utenfor temaet for denne bloggen.

Uansett: En anestesilege spurte meg følgende spørsmål:
Kan du gå opp fire etasjer med trapper uten å hvile?
Jeg svarte nølende "ja, tror da det..."
I dag testet jeg ut problemstillingen i praktsis.
Det viste seg at jeg ikke hadde løyet.
Og pusten var helt ok.
Men jammen svidde det i lårene...

På ettermiddagen tok Min mann og meg en liten tur med Kahlua.
Det måtte bli Mjøsstranda.
Flatt og fint. Ingen trapper der.

Så da er opptreningen i gang.
Igjen...

Ps: Har bestemt meg for at jeg skal gå opp trappene til dialysen heretter.
(7. etg.) Når formen tillater det.


søndag 21. oktober 2012

Eiktunet

Koselig familietur til Eiktunet.
Tur - retur.
Med innlagt vaffelpause.
Formen var ikke så aller verst.
En fin ting å ta med seg til RH,
For i morgen er det dags.
Lykke til...

fredag 19. oktober 2012

Telefon, te og turglede

I det siste har jeg stort sett gått tur på steder med lite stigning.
(Med unntak av Skreikampen, selvfølgelig. Men det var som kjent idioti...)
Det var det på tide å gjøre noe med.
Derfor satte Kahlua og jeg kursen mot Eiktunet.
Noe som betyr evig oppover.
Unødvendig å skrive at tempoet var (mer enn) moderat..?

Halveis oppe i bakkene, spilte telefonen.
Det var RH: Innleggelse på mandag, operasjon på tirsdag.
Ikke transplantasjon, dessverre.
Men - altså - operasjon...
(Ikke min favorittsyssel på jord...)

Endelig oppe på Eiktunet, møtte vi Mor Godhjerta og hund.
Vi fant oss en kvilebenk inntil en gammel husvegg,
med utsikt mot tjern og høstkledde bjørker.
Der ble det te, havrekjeks, humor og alvor.
Mens hundene lekte med hverandre.

Etterpå kjørte Mor Godhjerta oss hjem.
I dag ble det en ren opp(over)tur!
Tross alt...


onsdag 17. oktober 2012

På veien uten veranda

Våknet uten verandaleppe.
Klar for å høste fruktene etter en (ufrivillig) hviledag.
Det ble BUP-runden nok en gang.
Men en veldig fin BUP-runde fordi:

1. Turgleden er ekstra stor når tur ikke er noen selvfølge.
2. Kroppen fungerte tilfredstillende og formen var ok.
3. Kjente lite til smerter i rygg/bekken.
4. Det var rett og slett deilig å "lea seg".

Gikk noen småturer i nabolaget på ettermiddagen, også.
Det er bare så herlig å være ute!
Godt å kjenne seg sliten på den gode måten.

tirsdag 16. oktober 2012

Skogenes skog


















Våknet med verandaleppe.
I tillegg svimmel og kvalm.
En eller annen allergisk reaksjon, sannsynligvis
- men mot hva?
En ting var sikkert - jeg kunne ikke bevege meg utendørs.
For her snakket vi ansikt egnet til å skremme Fanden på flatmark.

Men Mor Godhjerta visste råd.
Utpå dagen hentet hun meg i bil.
Og sammen kjørte vi til Skogenes skog.
En slik skog hvor du aldri møter folk.
Der det vokser skjegg på trærne.
Der mose dekker skogbunnen.
Irrgrønn og innbydende. Myk å trå på.
Og der hvor ingen har ryddet opp etter Dagmar.

I Skogenes skog kunne vi rusle i fred for blikk
- jeg med litt ustøe skritt
- alt mens vi speidet etter traktkantareller (som vi ikke fant).
Trekke frisk luft ned i lungene. Suge inn synsinntrykk:
Et veldig rotvelt. En mosegrodd maurtue. Ei steinrøys. Høstblader.
De gode luktene. Bekken. Hundene som springer.

Mye bedre enn å ligge i ei seng. Mye bedre!
Så får det heller være at hodet ikke hang helt med.

Etterpå koste vi oss med hjemmelagede hjortekjøttkaker.
Og skrellet mengder med gråpærer til årets juledessert:
Safrantrekte pærer...

Tenk at en dag om begynte så dårlig, kunne ende så bra...

Ps: Gutta tilbrakte kvelden på klatrekurs.
Yngstemann hadde stjerner i øynene etterpå
- jeg ante ikke at han hadde klatret sååå høyt...

søndag 14. oktober 2012

På tur med dauinger






















Det var meldt regn eller snø i dag.
Men da vi ikke hadde sett snurten av hverken det ene eller det andre,
tredde vi på oss turskoa og satte kursen mot skogen.
Med andre ord: Det var duket for søndagstur med familien.

Min sønn satte dagsorden når det gjaldt samtaletema:
Nrks lørdagssatsning for barn over 7 år: Dauinger!
Serien er veldig bra. Og veldig skummel!!!
Også for voksne.

Turen var unnagjort på en to tre.
For tiden fyker avsted når tursamtaleemnet er spennende.
Som Min sønn sa: Er vi alt her?!?

Etterpå impulsbesøkte vi noen venner/slektninger.
Hvor Min sønn så på - gjett - ja riktig: Dauinger, (!)
på nett-TV, sammen med to kusiner.
Vi voksne koste oss med eplekake, levende lys og trivelig prat.
Alt mens de første snøfjonene danset forbi vinduet.
Så fikk meterologene litt rett likevel.

Nå gledegruer vi oss til neste lørdag...

fredag 12. oktober 2012

Hufsetur

















Det er fint å være nogenlunde på beina igjen.
Prøver å strukturere dagene etter beste evne.
Tur er et slikt struktureringsverktøy.
I tillegg merker man at formen blir bedre,
svimmelheten mildere og humøret lettere.

I dag ble det BUP-runden - for tredje gang på rad.
Men i dag hadde Hufsa inntatt byen.
Det var rimfrost på gressplen, bilruter og hustak.
Og den indre frosten var også merkbar. Brrr...
Fant frem den orange dunkåpa - eller "dyna" som den også kalles.
Så var det bare å vandre ut i kulda.
Godt polstret mot hufsegrader.
Og ikke helt ulik en representant for vegvesenet...

Ps1: Må skaffe nytt batteri til GPS´n.
Det er inspirerende å måle antall km når man er på tur.
Da blir det kanskje et nytt turmål neste gang.

Ps2: Det ble ingen tur før dialysen i går.
Det blir rett og slett for tidlig for en svimmel skrott.

onsdag 10. oktober 2012

BUP-runden - igjen.












Det kan virke litt fantasiløst, og er det sikkert også.
Men BUP-runden ga en slik go`følelse i går,
så da satset vi (Kahlua og jeg) på en reprise.
Av og til er det kjente godt og trygt.
Også når man er på tur.

Ps1: Savner offentlige søppelkasser.
Det hender jeg sniker meg til å smette en hundepose
i en privat søppelkasse, men føler meg litt som en
omvendt tyv (eller noe sånt...?)

Ps2: Det hadde gjort seg med en fjelltur.
En ordentlig en. Et fjell som rager minst 1000 moh.

Ps3: RH ringte i går. Angående en evt. operasjon (ikke transplantasjon).
Det betyr at jeg må få til så mange turer jeg bare makter før den tid.

Ps4: Vurderer å forsøke og gå tur før dialyse.
Det betyr at jeg må opp fryktelig tidlig...

tirsdag 9. oktober 2012

BUP-runden





















BUP-runden kan være litt kjedelig.
Men ikke i dag.
For det er så lenge siden sist.
Lenge siden jeg orket.
Bakkene har vært for tunge.
Runden for lang.
Men i dag var den bare flott.
Høstfargene var fantastiske.
Roen ved Fastland.
Bassengparkens idyll.
Beina som beveget seg relativt lett.
Å, ja - jeg kjenner ryggen, hofta - jeg har fått juling.
Men det kommer seg. Det kommer seg.

Det borger for mange fine turer fremover.

søndag 7. oktober 2012

Nese for gull...



















Det ble en lang formiddag i senga - knærne verket og hodet svimlet.
Gårsdagens utskeielse (Skreikampen) hadde satt sine spor...
Men i dag var det Min mann som dro meg ut på tur (hevnen er søt?).
På hans gamle hjemtrakter - Vind og barkeløypa.

Det var surt, ja - men deilig når vi først kom i gang.
Da vi hadde gått et stykke, kjente jeg en umiskjennelig lukt.
(Jada, jeg har nok vært sporhund, alternativt trøffelgris, i mitt tidligere liv).
Lukten av  -  kantareller!
Jeg skar ut fra stien, og kanskje riktig:
Der sto en liten klynge gyldent gull.
Riktignok bar de preg av det er helt på tampen av sesong,
men gull er gull.

Kantareller er lykke - selv om de er få.
Og de smakte nydelig til rådyrlår med fløtesaus.

Av og til er livet ganske alright.


lørdag 6. oktober 2012

Tur på trass!!!














Min mann beiset gjerdet. Han ville gjerne fortsette med det.
Bli ferdig. Da hadde han ikke regnet med meg...

For det var det lunet. Den dagen. Trassdagen.
Jeg hadde holdt sofaen varm i to dager.
Nå var jeg lei. Grundig lei.
Jeg hadde det rett og slett travelt med å komme meg ut.
Komme meg i form. Få tilbake litt krefter.
Før høstferien var over.
Før neste dialyse og nye dager på sofaen.
Koste hva det koste ville.

"Jeg vil på Skreikampen!"
"Jammen", forsøkte Min mann, "hva med gjerdet?"
"Jeg vil på Skreikampen," gjentok jeg.
"Egentlig vil jeg på Spåtind, men da måtte vi reist før," fortsatte jeg litt anklagende i stemmen.
Spåtind ligger 1 1/2 times kjøretur unna, og ca 5 timer t/r på beina. Ca 1400 moh.
Og jeg hadde stort sett holdt senga/sofaen i 4-5 uker.
Her snakket vi langtur uten trening...
Min mann resignerte, la fra seg malekosten og sukket tungt:
"Ja, ja - Skreikampen, da".

Jeg var allerede svimmel da jeg satte meg i bilen.
Min sønn og en kamerat satt i baksetet.
"Nye Hardyguttene" surret over høytalerne.
Jeg konsentrerte meg om ikke å se dobbelt.

Avkjørselen ved Feiring mot Skreikampen kommer alltid brått på.
Ved parkeringa holdt vi på å kollidere med en annen bil.
Vi var i gang.

Allerede før første skritt forsto jeg at dette var dumskap.
Når man sjangler ut av bilen, forstår man at kampen mot Kampen vil bli tøff.
Eller nærmest umulig. Men jeg holdt kjeft og gikk. Riktignok sakte og ustødig, men jeg gikk.
Min sønn og kompisen syntes åpenbart altfor sakte, for de strauk i forveien.
Mens jeg ble stadig mer kvalm og svimmel.
Til slutt måtte jeg bite i det sure eplet, og be pause og litt mat.
Da hadde vi tilbakelagt et par-tre hundre meter.
Jeg klarte knapt å stå på beina og deiset pladask ned nærmest midt i stien.
Til spott og sped - men med et tappert smil - til alle turgåere som passerte oss.
Og jeg tenkte - dette går ikke. Dette går bare ikke!

Men hva med guttene? De var langt foran oss i løypa.
Og hva med Min mann? Han hadde tross alt motvillig forlatt maleprosjektet sitt for denne turen.
Og hva med meg? Som hadde trasset oss avgårde: Hva med min stolthet?

Etterhvert prøvde jeg meg opp, tok et solid tak i armen til Min mann og grep båndet til Kahlua.
Vår bittelille dvergdachs fikk fungere som trekkhund (stakkar!!!)
Resten av turen konsentrerte jeg meg om å sette en fot foran den andre.
Blikket stivt festet på stien, puste med magen, ikke bevege nakken, små og hyppige pauser.
Og jammen - utrolig med sant - nådde vi toppen!!!
På rein trass!

Og belønningen var stor:
To blide gutter (som hadde ventet leeeenge), storslagen utsikt og sol.
Vakkert, vakkert, vakkert.

Turopplevelsen oppover mot toppen vil jeg helst unngå neste gang.
Men jeg vil veldig gjerne at det skal bli en neste gang.
Hvor jeg kan virkelig nyte hele turen.
For Skreikampen er bare helt fantastisk.
Jeg blir like overveldet hver eneste gang.





tirsdag 2. oktober 2012

Riddere av Dal-borgen!




















Min siste langtur (alt er relativt - men i min verden er 8 km en lang tur)
ble foretatt lørdag 8. september. Det er snart 4 uker siden.
Disse ukene har vært preget av invalidiserende medikamentelle bivirkninger.
Som kuliminerte i besvimelse, blålilla blodutredelser og blålys!
(tirsdag 18. september).

Men i dag hadde jeg bestemt meg.
Jeg hadde bedrevet mental trening.
Gått gjennom løypa i hodet.
Opparbeidet meg et intenst ønske.
Et intenst ønske om tur.
Ordentlig tur.
Med oppover- og nedoverbakker.
Og lengde over noen hundremeter.

I dag skulle Dal-borgen gjenerobres!

Men jeg måtte ha med meg mine våpendragere:
Min mann, Min sønn og hunden Kahlua.

Dagen startet med gråvær og regn,
men i det vi trådde ut av bilen tittet sola frem.
Også den var på vår side.

Høsten er en vakker tid.
Vi plukket blader med ulike former og farger.
Forsøkte å lære oss navnet på noen av dem.
Lønn - rogn - bjørk - osp - ask - gran - furu...
Quiz er i det hele tatt en yndet aktivitet når familien er på tur.
Spennet er stort: Harry-Potter universet, Star Wars, geografi, frukt.
 Og - altså - blader.

Og vi kom oss rundt.
Vi kan igjen titulere oss som riddere av Dal-borgen.
Det er en god, god følelse!

Håper det blir mange turer å dokumentere fremover.
Både korte og litt lengre.

mandag 1. oktober 2012

Stikk!


















Dagens dialyse havarerte etter at den ene nålen
(og mengder med saltvann) havnet subcutant
og den andre nålen (eller innholdet i slangen) koagulerte.
Forsøket på singel nidel-teknikk strandet på manglende praksis i øvelsen.
Dermed ble jeg sendt hjem. En god del blod fattigere.

Men det innebar også at jeg ikke trengte holde sengen hele dagen.
Dermed ble det rom for en liten tur. I flatt terreng. På Øverby Stadion.
Sammen med Min Mann, Min Sønn og Kahlua.

Der oppdaget vi at Kahlua er en habil tyttebær- og blåbærplukker!
Og det var godt, du! Hun formelig rensket kjerrene for tyttebær!
Turen bak utedoen på Øverby, var imidlertid ikke like populær:
Kahlua - en million fluer tar faktisk feil: Bæsj er ikke godt!

Når man er svimmel og nylig har kræsjlandet i fliser og parkett.
Når man er dekorert med blålilla sjatteringer over store deler av kroppen.
Når man føler seg svimmel og en smule utrygg.
Da er det godt å ha en trygg arm å holde i.
Den trygge, gode armen til Min mann.
Min lærermann. Min lærermann med høstferie.
Den høstferien skal vi bruke godt...


lørdag 29. september 2012

Venninnetur langs Mjøsa.

















Idag var jeg så heldig å få besøk av min mest intellektuelle venninne.
Som i tillegg er et godt, varmt og helt strålende menneske.
Snakk om flott kombinasjon!

Vi bestemte oss for å prøve turlykken langs Mjøsa.
Det betyr flatt terreng og vakker utsikt.
Og min venninne tilbød meg en arm å holde i.
For sammen med oss, fulgte min faste følgesvenn: Svimmelheten.

Og som vi koste oss.
Våre temaer er uutømmelige.
Vi kunne nok snakket sammenhengende ett helt år,
og fremdeles ha flerfoldige emner å ta av.
Og så var det sola og bølgende og de vakre høstfargene.
Og det å være ute på tur. Sammen.

Vi tok en pause på en benk der i strandkanten.
Da kom en litt eldre dame og satte seg sammen med oss.
Hun gikk med staver og var tydelig dårlig til bens.
Hun fortalte at hun var ensom.
At hun var skilt, ikke hadde barn, ingen nære slektninger.
At hun hadde fire kroniske sykdommer.
Hun brakte med seg te og matpakke hit.
Det var så vakkert ved Mjøsa.
Og kanskje kunne hun treffe noen for en prat?

Familie og nære, gode venner er en gave.
Og det å ha en kropp som fungerer.
Det er ingen selvfølge.
Det er absolutt ingen selvfølge.



fredag 28. september 2012

Barkeløypa



















Når man snakker om Barkeløypa, er det 3, 6, 9 eller 13 kilometer`n man tenker på.
Men det finnes enda et alternativ: 1 kilometer`n
Det er en liten og unnselig runde.
Ja, den er så liten og unnselig at man nesten glemmer at den finnes.
Men i dag var den slett ikke liten og unnselig.
I dag var den en utfordring og et mål.
Jeg hadde armkroken til Min mann å støtte meg til.
Så var det å sette en fot foran den andre.
Og glemme diverse vondter.
Og svimmelheten.
Den evinnerlige svimmelheten.

Og vi fullførte. 1 kilometer`n.
Hurra! Ett skritt i riktig retning.

søndag 23. september 2012

Uphill. Downhill.
















Når man ikke orker å gå til toppen,
må man finne andre løsninger.
Et søk på nettet og bingo: Gondol!!!
Og bare en liten times biltur unna finnes en sånn.
På Hafjell. Så da kjørte vi dit.

Til tross for vond rygg og såre knoker,
ble det en fin tur. Vi tok gondolbanen til topps.
Min sønn og en kamerat prøvde Klatrestien.
Mens de lett misunnelig beskuet en flokk militære
- for anledningen i ført rød genser -
som satte utfor i alpinalegget. På sykkel!
Selv ble de dratt med i "Bamseløypa" -
en slags natursti for barn med spørsmål underveis.
Vi trodde den skulle ende ved en flott foss, men der tok vi feil.
"Bamseløypa" var kun en kort rundtur for de minste.
Og passet således perfekt for Syk mørbanket pike
(for anledningen i ført mørke solbriller...).

Etter denne - for smågutta - ikke særlig store fysiske utfordringen,
ble de vinket inn av de større militærgutta.
Og bydd på rykende ferske hamburgere rett fra grillen.
Min mann skulet lett misunnelig bort på de gumlende guttene,
og ønsket kanskje et øyeblikk at han var 8 år igjen...

Gutta på sin side var klare på at neste gang skulle de ha med sykkel!
For downhill på sykkel så kuuuuuult ut!!!

lørdag 22. september 2012

Rykk tilbake til start...















Jeg hadde startet opp med noen ny medisiner.
De var plagsomme.
Ja, nærmest invalidiserende.
Men flink pike som jeg er, fulgte jeg opp legen(es) formaninger:
Jeg tok medisinene.
Enden på det hele:
Ned for full telling.
Bokstavlig talt!

Jeg besvimte på badet og våknet opp i min egen seng.
Ferden kunne følges via knust inventar og bloddryppende spor.
Fra bad, via stue (viste det seg) til soverom.
(Hvordan er det mulig? Overlevelsesinstinkt?)
Resultatet var en mørbanket kropp og blålys til sykehus.
Et sykehus jeg tagg meg ut i fra i går...

Så nå er jeg tilbake til start.
I noen døgn nå har det å snu seg i senga vært utfordrende nok.
For ikke snakke om å komme seg opp og ut av den!

Og jeg som egentlig skulle løpe Oslo Maraton (10 km) i dag.
Nå har jeg nok en helt annen form for maraton foran meg...

I dag kjørte Min mann meg opp til Øverby.
Vi gikk en tilrettelagt runde på asfalt uten stigninger.
Jeg vil anslå runden til max 200 meter. Max.
Og da støttet jeg meg til Min mann hele veien.
Men litt er bedre enn ingenting...

søndag 2. september 2012

Tre-topp tur

DNT arrangerte sin årlige tre-topptur her på Gjøvik.
Min sønn og jeg fant ut at det kunne være en morsom utfordring.
Vi pakket snippesken og troppet opp utenfor Gjøvik Videregående:
Feil skole! Fant vi ut relativt raskt, og forflyttet oss til Gjøvik Skole.
Her fant vi DNT sin banner og to damer som delte ut kart og påmeldingsskjema.

Første topp ut var Hovdetoppen, med sine ruiner og flotte utsikt.
Deretter fulgte vi Pilgrimsleden over Tranbergtoppen.
Her møtte vi forøvrig Min Mann og Kahlua.
Til slutt endte vi opp på Bergstoppen via Eiktunet.

Underveis var det quiz - en for barn og en for voksne.
Barnequiz gikk som en lek - mens a`Mor neppe kvalifiserte seg
for laget til neste års quiz på Gjøvik Gård med sin innsats...
Men flotte drikkeflasker vant vi alle som en.

Dette var en veldig fin tur, som kan anbefales!

fredag 3. august 2012

Reparere, preparere...





















Sommerferien startet på sykehus.
Selvfølgelig ingen drømmestart.
Nyrefunksjonen fikk seg en (ny) knekk.
Og bloggen har ligget brakk.

Det siste skal jeg nå forsøke å gjøre noe med.

Første meddelelse:
I et glimt av selvinnsikt, har jeg gitt opp drømmen om Oslo Maraton.
I hvertfall for nå.
Den beste og Håndballdronningen tar i stedet over stafettpinnen.
Det er særs gode (og spreke) erstattere.
Så får det heller være at en av dem (begge kvinner) løper med navnet til Min mann på brystet.
Kanskje Min mann og jeg blir å finne blant publikum.
På et rolig strekk av løypa.
Om noe slik finnes.

Andre meddelelse:
Pulsklokka mi har begynt å virke igjen.
Rettere sagt kilometertelleren, som jeg finnes mest interessant.
Den hverken pep eller protesterte.
Det er lovende for fremtidige turer.

Følte meg i det hele tatt i det tekniske hjørnet i dag.
I allefall en liten stund.
Fikset nemlig opptil flere kopper kaffe på Min manns litt kompliserte kaffemaskin.
(Brukte dog ikke steamer). Inntil den ene knappen etter den andre begynte å lyse rødt.
(Min mann var borte). Jeg åpnet diverse luker og rom. Fylte på vann her og kaffe der.
Skrudde av og på maskinen (Svenskeknappen) og dreiv på.
Til slutt puttet jeg på en stor, hvit rensetablett.
(Bruksanvisningen fikk imidlertid ligge i ro).
Da kom Min mann hjem. Fortvilet. "Hva har du gjort!?!"
Jeg forklarte skyldbetinget om mine kaffebravader og tekniske utskeielser.
Han begynte straks å fikle med maskinen (Også han uten bruksanvisning).
Mens jeg lurte på om garantien dekker skader påført av ukynnig kaffekoker...
Heldigvis endte det godt. Min mann reddet dagen.
Og fremtidig kaffeglede.

Tredje meddelelse:
Jeg har gått tur om Bråstadvika og spist villbringebær på veien.
Med pulsklokke på armen og en kropp som tilsynelatende virker.
Og det er sommer enda en stund.
Livet er slett ikke det verste man har.
Og om litt er kaffen klar...


mandag 28. mai 2012

To på rad















Det er ikke smart å løpe to dager på rad.
Ikke når man er nybegynner.
Men jeg løper jo nesten ikke.
Jeg går. Og krydrer gangen med litt jogging.
Likevel kjenner jeg det i lårene.
Tross intens tøying.
Og verre blir det vel...

I dag ble det tilsammen 10 minutter jogg.
1 min x 3 + 2 min x 2 + 1 min x 3.
Nok til at jeg ble varm og litt andpusten.
Og som sagt - støl!
Jeg tok samme løypa som i går.
Men i dag tok den meg 38 minutter.
Det er en forbedring på hele 7 minutter!
Litt av forklaringen ligger nok i økt joggeandel.
Men størsteparten kan jeg takke Kahlua (hunden) for.
I dag slumret hun nemlig videre i sengen, mens mor var på tur.
En ordning begge er tilfreds med...

søndag 27. mai 2012

Klar-ferdig-GÅ/jogg






















PANG!

Der gikk endelig startskuddet for et nytt gå/jogg forsøk.
Forkjølelsen er (nesten) over og kneea er på stell.
Min kjære mann insisterte på at jeg skulle ta med meg Kahlua.
Det viste seg å bli en utfordring.
Allerede i første gatekryss - 10 meter fra huset - satte hun seg plent ned.
Hun nektet å flytte seg, og måtte rett og slett bæres den første biten.
Til en forbipasserende fotgjengers store fornøyelse.

Men tur ble det. Og litt jogging.
7 minutter - for å være nøyaktig.
Men man må som kjent lære å gå før man begynner å løpe.
Og jeg er ganske god på å gå.
Så får vi se hvordan det blir med løpinga...


fredag 25. mai 2012

Postomania




















I det siste har familien blitt bitt av turorienteringsbasillen.
Det vil si -
Min sønns orienteringsglede har en klausul:
Den sier at han må ha med seg noen.
Noen andre enn oss foreldre.
Aller helst barn. Minst èn.
Men gjerne mange.
Og det er helt greit.
For denne form for orientering fenger tydeligvis flere.
Og er en fin måte å komme seg ut i skogen på.
Spennende er det, også.

Neste gang må vi forresten ha med oss kompass.
For sist gikk vi på en real bom.
Det var rett og slett en post vi ikke fant.
Men neste gang tar vi`n - sniken...

fredag 18. mai 2012

Turorientering

















Vi har gått til innkjøp av turorienteringskart.
I dag var vår andre tokt på leting etter orange/hvite poster.
Det er både spennende og morsomt.
Både for liten og stor.

Min sønn hadde med seg en kamerat.
Kamerattrikset er triks nummer 1.
Da går de fleste turer som en lek.

Gutta sprang om kapp, lekte med pinner, plumpet uti myrer
og gynget på diverse planker og bruer.
Og innimellom alt dette, fant de hele 7 poster!

Vi hadde en koselig rast ved Bikkjebakkmyra.
Gammeldags matpakke, kransekake og melkesjokolade.

Turen ble avsluttet med en stor softis på Skibladnerbrygga.



onsdag 2. mai 2012

Landskap med gravemaskiner











Jeg har mine faste ruter, runder, stier og veier.
Nå var det likevel lenge siden jeg hadde gått Bråstadrunden.
Den runden er et slags standardmål på form hos meg.
Det var den første litt lange runden jeg klarte (presset meg selv til) å gå,
etter måneder på sykehus.
Og jeg vil gjerne fortsette å være i stand til å gå den runden.
Ned til Bråstadvika og Mjøsa.
Vann gir ro.

Men mye er forandret i Bråstadvika, viser det seg.
Roen er erstattet med duren fra gravemaskiner:
Det skal bygges x antall campinghytter.
Og nede ved båthavna rager noen merkelige stålkonstruksjoner.
Fire rustne stålbjelker rett til værs. Med noen grønne brakker i bakkant.
De skal visstnok plasseres på toppen av stålbjelkene etterhvert...
En slags stankelbencafè med utsikt.
Men de mangler byggetillatelse.
Så prosjektet har visst strandet...

Ved Jøranlistranda var de i full gang med våronn.
Lyden av traktor liker jeg. Det minner meg om hjemme.
Og Kahlua - lille frøken vakker - liker smaken av gjødsel...

Prøvde å gå på litt i bakken opp fra Jørandli.
Det ble litt sånn intervallaktig gange.
Høres flott og trendy ut, ikke sant?
Men sannheten er at det var alt jeg ikke maktet å gå raskt opp hele bakken.
På den annen side - det ble ikke fullstendig stopp, heller.
Eller - det ble ikke fullstendig stopp mange ganger...

Forkjølelsen henger fremdeles godt i.
Men ikke verre enn at jeg kommer meg ut.


tirsdag 1. mai 2012

Gourmet på et teppe av blåveis...

















Av og til finner man seg selv i en surrealistisk setting.
I dag var en slik dag.

I vår familie betyr første mai tog og softis.
I år droppet vi toget til fordel for skogstur sammen med mor og far Godhjerta.
Det viste seg å være et særdeles klokt valg.

Årets første maidag var særdeles solfylt og varm.
Min sønn, Kahlua og jeg trasket de lange bakkene opp mot Eiktunet.
Min mann startet opp litt senere - han orket ikke gå sååå sakte...
Og det tok tid. Så lang tid, at far Godhjerta fant det best å møte oss.
Med bil.

Dermed ble vi fraktet siste biten inn i skogen.
Der ventet et blåveisteppe dekket med et fantastisk måltid.
Det var som å tre inn i en slags moderne utgave av Babettes Gjestebud.
Hør bare:

Forrett: Røkt elghjerte, gravet elgfilet, skogsbæryoghurt og ristet brød.

Hovedrett: Grillet elgbiff, skogssoppstuing, potetsalat med vinagrette og frisk salat.

Dessert: Vannbakkels med hjemmelaget vaniljekrem og friske bær.

Disse herlighetene kom i følge med vin og deilig eplejuice.

Så var det bare å sitte der i glenna i skogen på et blåveisteppe,
med sola i ansiktet og hinsidig god mat på tallerkenen. Og nyte.
Og jammen sang svarttrosten noen triller for oss, også.

Det manglet bare at en elg kom luntende forbi...

Helt surrealistisk. Helt fantastisk.



fredag 27. april 2012

Prominade.

Mine ambisiøse planer om å fullføre Oslo Maraton (10 km)
i gå/joggetempo henger i en tynn tråd.
Nå er en ny luftveisinfeksjon under oppseiling.
Av den litt guffne typen, med mye gørr.
Blir lite løping av det.

Men en tur måtte vi få til, Kahlua og jeg.
Dvs - Kahlua vil helst holde seg nær huset.
Hun må lokkes og lures de første 500 meterene.
Men så går det greit.
Litt sånn ute av øye, ute av sinn...

I dag tenkte jeg at vi skulle prominere.
Kahlua elsker Mjøsstranda.
Der kan hun springe løs og la ørene flagre.
Så kan jeg innkassere all beundringen.
For denne henrivende og ekstremt lydige hunden.
Hunden som kommer på komando,
som venter på komando og er snill som dagen er lang.
Gull å overta en slik fantastisk hund!

På turen møtte vi årets første teltturist, som tok morgenvasken sin i Hunnselva.
Kahlua møtte dvergdachsen Mia. Mia var livlig og glad.
Kahlua var først forsiktig og prøvende, deretter var de gode venninner.
Og jeg fikk min første ute-på-tur dachs-prat.

Jeg fikk bekreftet at Kahlua ikke jager ender,
men linerler var mer spennede...
(har hun blitt påvirket av å bo i hus med to katter?)
Det samme var fersk fuglemøkk...
(hun ruller seg ikke i det, heldigvis - der går grensen for vår fine frøken.)

I dag ble det altså prominade.
Men Mjøsstranda er egentlig ypperlig egnet for gå/jogg...
Bare forkjølelsen forsvinner.

lørdag 21. april 2012

Mange bekker små
















Det har blitt mange småturer den siste tiden.
Ingen ordentlig langturer.
Kahlua - den vakre dvergdacsen familien har til låns -
liker å springe løs langs Mjøsstranda.
Så da blir det sånn.
I og for seg en utmerket tur for Syk pike, også.
Men som sagt - savner de lange turene.
For meg vil det si turer over 5 km.
Men litt er uansett bedre enn ingenting.

søndag 15. april 2012

Snøkjerringer og kjerringråd...

Formen er ikke all verden om dagen.
Gråvær og snøkjerringer er heller ikke videre motiverende.
Men det gjelder å ikke gi opp.
Så - mens min sønn var med en kompis i Svømmehallen,
valgte Min mann og jeg å gå tur.
Det vil si:
Jeg bestemte at vi skulle gå tur.
Min mann ble med.

Når det er surt og rått, er blådressen god å ha.
Blådressen er en varm utedress av typen man bruker i barnehagen.
Både barn og voksne.
Den er kanskje ikke superlekker.
Men veldig praktisk.
Og varm.

Som sagt formen er ikke helt på topp.
Men vi kom oss rundt "Lille Dalborgen".
Med bare en liten pause i den siste oppoverbakken.
Nå ligger jeg rett ut i senga. Utslått.
Med litt godvilje kan det kanskje kalles restitusjon?

Ps: Min tante fortalte følgende i går (da det var strålende sol):
Etter gammel værkunne, skal dagens vær (altså gårsdagens) holde seg i 7 uker.
Så feil kan man ta...


søndag 8. april 2012

Første påskedag

Min sønn valgte å tilbringe første påskedag i kirken.
På bakerste benk. Sammen med Nabojenta og en tegneblokk.
Min mann og jeg lovpriste påsken utendørs.
På tur rundt Dalborgen. Sammen med Kahlua.
Det var nydelig! Vi gikk hele runden.
Bare avbrutt av ei kvilestund på en benk nedenfor Fredeng.
Med storslagen utsikt over Mjøsa.
Der møtte vi også en langhåret katt. Helt kritthvit. Som snø.

Etter kirke- og turtid, sådde Min sønn og jeg blomsterfrø i muffinsformer.
Georginer, cosmo, ringblomster og jordbær. Og karse.
Min sønn var riktignok litt bekymret for de manglende utsiktene
til sjokolademuffins i tiden fremover...

På kvelden klemte vi til med påskerådyr.
I selskap med Mor og Far Godhjerta.
Oi-oi-oi - det var gode saker!
Og koselig selskap!

Sliten, men fornøyd, etter en begivenhetsrik dag.
I morgen er det atter dialyse...
Så da er det bare å vinke farvel til go`formen.
For denne gang.






lørdag 7. april 2012

Påskestemning på Knapphaugen













Man trenger ikke å dra til fjells i påsken.
Hva er bedre enn en tur med gode naboer
opp til en av Gjøviks "fjelltopper" - Knapphaugen?
Tenne opp bål. Kjenne sola varme i ansiktet.
Og grille pølser og pinnebrød.
Herlig!

En annen "storfamilie" hadde valgt samme "fjelltur"
De brakte i tillegg med seg hjemmelaget påskequiz.
Ikke noe å si på påskestemninger der i gården heller,
med andre ord!

Til og med Påskeharen fant veien til byen.
I år hadde den opptil flere påskeoverraskelser på lur.
Til Min sønns store glede!

God påske!

torsdag 5. april 2012

Dalborgen

Min Mann har påskeferie.
Det innebærer noen fine turer i tosomhet.
Samt med den lille mørke prinsessen - Kahlua.

I dag sto Dalborgen for tur.
Jeg er så glad i landskapet der oppe: skogen, jordene, utsikten.
Når man går Dalborgen ferdes man i et kulturlandskap.
Det gir en følelse av hjemme.

onsdag 4. april 2012

Bråstadvika i vårsol















Deilig tur i vårsol langs Mjøsa.
Med familie, en sykkel og en hund.
Påskeferie.
Nydelig!

søndag 1. april 2012

Aprilsnarr...

Min mann var i førtiårslag i går.
Det var et særdeles trivelig førtiårslag.
Av den typen som innvolverer promille
og spasertur i de sene nattetimer.
Og en bil som må hentes dagen derpå.

Jeg er Syk Pike og har fått forbud mot bilkjøring.
Dermed måtte Min mann ut på tur.
Sammen med Min sønn og meg.
Og den lille skjønnheten Kahlua.

På vei ut døra fikk vi telefon fra en venn.
En venn bosatt i Hole kommune.
Han og sønnen befant seg etter sigende på en fotballbane.
En fotballbane her på Gjøvik.
Faktisk ikke langt unna gata vår.
Men de manglet fotball.
Om vi ikke kunne ta en tur - og ta med oss en fotball?

Vi ante ugler i mosen. Konspirasjonsteoriene blomstret.
Selvfølgelig prøvde han å narre oss.
På en fotballbane du, liksom.
Her på Gjøvik.
Uten fotball...
Særlig!

Men der var han.
Både vår Hole-venn og hans sønn.
Sammen med en fotball - men av det heller skrale slaget.
Heldigvis bragte vi med en ball...

Enden på visa var at Min sønn ble igjen på fotballbanen.
Mens Min mann og jeg gikk tur.
Etter å ha lurt oss selv trill rundt...

Bilen var parkert like ved Eiktunet.
Noe som betød bare oppoverbakker.
Og for anledningen: Vind, haglbyger og snøvær.
Herlig...

Men vi kom oss opp til toppen og fikk hentet bilen.
Og etterhvert noen kalde karer og en fotball.

lørdag 31. mars 2012

Det er en første gang for alt

I dag gikk vi vår første ordentlige tur med Kahlua.
Opp til Knapphaugen. For første gang i år, det også.
Knapphaugen viste seg å være et godt valg.
Vi gikk stort sett i sol. Og det var vindstille.
Som en bonus bugnet det av blåveis
(-og vi er fremdeles i mars...).

Vi byttet på å holde båndet.
Min sønn gikk stolt oppover bakkene med sin nye turkamerat.
I tillegg hadde han følge med Nabojenta. Stor stas.
Men av og til måtte hunden vike plassen.
For spesielle pinner (han samler på dem), skumle broer
og våryre bekker.
Da fikk vi voksne lov å låne Kahlua.
En liten stund.

Kahlua er en vakker og trygg hund.
Og hun elsker å gå tur.
Heldigvis!

fredag 30. mars 2012

Dachsdronningen

Familien har utvidet husets dyrebestand.
Fra før av har vi to stykk katter.
Nå har vi i tillegg fått oss en turkamerat.
Turkameraten er en langhåret dvergdachs og heter Kahlua.
Hun er tre år og helt nydelig.
En liten Dronning på fire bein.
Som elsker kos.

Vi skal i første omgang ha henne på prøve.
Se hvordan det går. Se om hun trives hos oss.
Vi tobeinte trives i allefall med henne.

Kattene kan imidlertid styre sin begeistring...

mandag 26. mars 2012

Hvor gikk jeg egentlig?

Når man er på tur, skal man nyte.
Suge til seg inntrykk.
Føle roen...
Jeg snakket i telefonen.
Med Mor Godhjerta.
Eller Dachsdronninga, om du vil.
Helt til øret var rødt
(Nei, jeg har ikke handsfree - uansvarlige menneske)
og telefonen begynte å ynke seg
(Flatt batteri - det sier vel det meste).
Hva vi snakket om?
Hund. Hund. Hund.

Hvor gikk turen?
Tja, si det.
Litt her og litt der og litt rundt omkring.
Men tur ble det.
Med telefon og hund.
Det føltes i allefall sånn.

søndag 25. mars 2012

En hund etter teater














Dialyse er ikke min favorittsyssel.
Særlig ikke når det tar dager før man er sånn nogenlunde på beina igjen.
Men i dag var jeg endelig klar for en tur. Igjen.
Været var upåklagelig vakkert og varmt.
Sol, sol, sol og lutter glede.

Min Mann, Min Sønn og jeg svelget unna søndagsfrokosten.
Så var vi mer eller mindre klare for tur.
Ikke noen langtur. Ikke noen oppvisning i tempo.
Men en pensjonistaktig tur i rusletempo.
Vi hadde god tid til å nyte hestehov og fuglekvitter,
for å si det sånn. Og til å sette pris på uventede møter.

For eksempel møtet med dvergdachsen, Titi.
En blid og livlig liten søtnos på 4 måneder.
Timingen kunne ikke vært bedre:
På fredag skal vi nemlig besøke Kahlua.
Kahlua er en langhåret dvergdachs-skjønnhet på 3 år.
Og hun skal bli vår. Kanskje.
Hun skal bo hos oss i påsken. Så får vi se.
(Vi har to katter som også vil ha et ord med i laget...)
I år blir det påskehund i stedet for -hare...

Senere på dagen, skulle Min Sønn på Generalprøve på Teateret.
Sammen med Min Mann, som noe motvillig har fått oppgave som hjelpemann i kulissene...
Nabojenta og jeg bestemte oss for å avlegge dem et besøk.
Dermed var det duket for dagens tur nummer to.
Ingen langtur, det heller.
Men du verden, så koselig.

Etter en svipptur innom gartneriet og innkjøp av diverse blomsterfrø,
benket vi oss i den lille teatersalen.
Til Min Sønns store overraskelse og glede.
Han er yngstemann i ensembelet, og den eneste uten egen replikk.
Men for en flott og stolt og stram soldat.
I det hele tatt - de unge skuespillerne imponerte!

I morgen braker det løs med premiere:
Ønsker barna all mulig tur...

mandag 19. mars 2012

Jenta i vinden
















Endelig.
Endelig kunne jeg trekke på meg blådressen,
og komme meg ut. På tur.
Blådressen er en vattert heldress for vinterbruk.
Men den er ikke så dum til vårbruk heller.
I allefall ikke når blodprosenten er lav og vinden blåser i fra nord.

Turen satt forresten langt inne.
Man snakker vanligvis om dørstokkmila,
men i dette tilfelle var det heller snakk om trappemila.
For jeg og katten satt leeenge på utetrappa.
Det var jo så koselig.
Og kroppen var jo egentlig ganske sliten.
Og så var denne kalde vinden, da.

Men jeg slet meg løs til slutt, og tuslet avgårde.
Fort gikk det ikke.
Og jeg var utrolig glad for at jeg valgte blådressen.
Men likevel - det var deilig.
Og jeg oppdaget min første Hestehov av året:
Det var vår. Jeg var på tur. Store saker.

tirsdag 6. mars 2012

Oslo Maraton















Min Mann og jeg har meldt oss på Oslo Maraton.
Det vil si - jeg har meldt oss på Oslo Maraton.
Ikke Maraton Maraton.
Ikke en gang Halvmaraton.
(Min realitetsbrist er ikke helt total).
Men 10 kilometer skal bli utfordrende nok.
Særlig når man er Syk Pike.
Det er her Min Mann kommer inn i bildet.
Han skal være min private ledsager.
Og Superhelt.
Som kan bære meg ut av folkemassene om det skulle knipe.

Det har forresten begynt å knipe litt, allerede.
Strategien var nemlig å starte treningen 1. mars.
Det har en gjenstridig luftveisinfeksjon satt en effektiv stopper for.
Lungene er tidvis på vei opp gjennom halsen.
Og ingen lunger, ingen løping.
Det er pokker meg vanskelig nok å løpe uten nyrer.

Nå har jeg da heller ikke tenkt å løpe.
Planen er å gjennomføre i en blanding av gå og jogg.
Eventuelt kun gå - det har jeg etterhvert blitt ganske god på.
Selv om det heller ikke går særlig fort.
Og jada - jeg starter i aller siste pulje.
Her skal ingen sinkes av Syk Pike.
Min realitetsbrist er som sagt ikke helt total.

Men moro skal det bli.
Om jeg bare får lungene på plass igjen, da.

onsdag 22. februar 2012

Gjøvik rundt på 80 minutter









Vel, det er ikke helt sant.
Jeg gikk ikke rundt hele Gjøvik.
Og jeg brukte ikke 80 minutter.
Syntes bare det hørtes så flott ut.

Men jeg gikk definitivt en rundt deler av Gjøvik.
Gjennom bykjernen, opp til Kirkeby, via Kallerud og hjem.
En ganske real runde på drøye 7 kilometer.
Og på denne ganske reale runden brukte jeg 100 minutter.
Og da stoppet jeg innom ett stk tøyrenseri og ett stk bakeri.
Og når man tenker på at jeg har vært slått ut
av hodepine, svimmelhet og generelt laber form de to siste dagene.
Og for ikke å snakke om at jeg faktisk er en Syk pike.
Da tenker jeg: Hmm - slett ikke verst. Slett ikke verst.

Sola fulgte meg på turen og det var vår i luften.
Samt særdeles mye eksos og bilbråk.
Naturlig nok.
Så det denne runden er nok ikke førstevalg
for den som sliter med hodet...
Men for en sprek jogger en tidlig søndag morgen?
Ganske så perfekt, vil jeg tro.

søndag 19. februar 2012

Vend i tide, det er ingen skam å snu...















Min sønn og meg skulle gjenta suksessen fra forrige søndag:
Vi skulle gå på ski fra Sillongen til Vind.
Trodde vi.

Vi skjønte fort at det kunne bli stritt.
Skisporene var isete.
Bortsett over jordene.
Der var sporene mer eller mindre drevet igjen.
For snøføyka sto hvit fra nord.
Morsomt syntes Min sønn (Nansen).
Kaldt syntes jeg (Johannesen).

For å si det som det er:
Jeg hater isete skiløyper.
Det er umulig å ploge i bratte utforkjøringer.
Man må bare la det stå til.
Så når man faller, faller man skikkelig!

Som jeg falt!
Og jeg er ikke er spesielt glad i å falle.
Spesielt ikke når underlaget er ren is.
Derfor feiget jeg ut, svelget skammen,
spente av meg skiene og gikk ned de bratteste bakkene.
Min sønn derimot satte fryktløs utfor.
Og falt ikke en eneste gang.

Men kalde ble vi begge.
Etterhvert fant vi ut at 15 milometer kunne bli vel tøft.
Til slutt fisket jeg frem mobilen (det var dekning, heldigvis).
Så sto jeg der i blåsten fra nord.
Med stive, nærmest følelsesløse fingre.
Og tastet følgende melding til Min mann:
Isete spor. Vind.
Min mann tok hintet og ba oss om å snu.
Thank you, Lord.

Tilbake på Sillongen var vi likevel såpass stolte over egne bedrifter,
at vi innvilget oss selv vaffel (Min sønn) og kakao med krem (jeg).
For selv om vi ikke hadde gått fryktelig langt objektivt sett,
hadde vi tilbakelagt subjektivt strevsomme kilometre.
Spesielt for den som må ta av og på ski i eninga.
Eller pysa, som andre ville kalle henne...








fredag 17. februar 2012

Snegle i vårsol








Det er postdialysedag.
Ofte betyr det at tur er en uaktuell aktivitet.
Men i dag bare måtte jeg ut i solskinnet.
Og jada, det gikk tregt.
Fryktelig tregt.
Skilpadder og snegler kunne glatt forsert meg på innern.
Men på den annen side.
Det var sol og det var fuglekvitter.
Det var rett og slett vår i luften.
Og det var verdt turen alene.

søndag 12. februar 2012

Mammas dag












I dag ble jeg vartet opp med frokost og pakke på sengen.
Og en flott tegning hvor det sto:
Til værdens beste mamma.
Og som om ikke det var nok -
jeg skulle få velge dagens aktivitet.
Det var jo tross alt Mammas dag.

Det var sol. Det var snø. Det måtte bli skitur.
Vi fant ut i felleskap at vi ville være litt ville og gærne,
og velge en annen løype enn det kjente og trygge.
Vi bestemte at Min sønn og meg skulle gå fra Sillongen til Vind.
Min Mann skulle gå t/r Vind - Sillongen.
Og slik ble det.

Min sønn og jeg slet litt med dårlig merkete løyper:
Vi var litt engstelige for å havne på Reinsvoll eller Raufoss.
Særlig siden mobilen gikk tom for batteri underveis.
Men heldigvis var det plenty med blide folk å spørre underveis.
Så vi unngikk den store bomturen.
Heldigvis.

Min sønn imponerte med stålkontroll i tildels bratte utforkjøringer.
Og den litt mer pysete Mamma`n måtte bare la det stå til.
For i det hele tatt å henge med.

Men det ble mange mindre pauser i sola.
Vi hadde Kvikk Lunch og kjeks i lomma,
og kakao og boller i sekken.
Vi skulle rett og slett smile hele veien til Vind.

Siste del av løypa tilbragte vi sammen med Min Mann
Og det var 3 stykk slitne skiløpere som ankom Vind.
Slitne, fornøyde - og ikke så lite stolte.


lørdag 11. februar 2012

Så tårene spretter!













Med onsdagens fantastiske skiløype friskt i minne,
sto skitur høyt på dagens ønskeliste.
Og skitur ble det.

Min sønn, Min mann og meg startet i samlet tropp fra Vardal Kirke.
Skisporene var rett og slett perfekte.
Sola var på gli og det samme var skia.

Min Sønn og jeg prøvde skiene i puddersnø på jordet 
og i dumpeløypa ved Blivgodt. Moro! 
Deretter skilte vi midlertidig lag med Min mann.
Min sønn ville nemlig ake nedover. Bare nedover.
Og med slike trikkeskinnespor, ble mor gladelig med.

Så mens min mann fullførte Haugrunden,
suste Min sønn og jeg ned til Skistua.
Der ble det vaffelpause, før vi suste videre til Eiktunet.
Og her var det bakker som fikk tårene til å sprette!
Sjelden har det vært så moro å stå på ski!

Og Min sønn - den luringen - har funnet ut at mange nedoverbakker
er en perfekt måte å samle kilometer på...
Han kunne faktisk tenkt seg å skli hele veien hjem.
For dette var moro!

onsdag 8. februar 2012

Da var det Dachs






















I dag inviterte Mor Godhjerta på skitur.
Sammen med hennes ene øyensten - en dachs kalt Politimester`n.
Hennes andre øyensten - en dvergdachs kalt Pinnedyret -
nøt hjemmetilværelsen med Far Godhjerta.

Mor Godhjerta stilte med fullpakket sekk og nye ski.
Jeg stilte kun med ski og meg selv (hvilken luksus!).
Begge stilte med sol både ute og inne.
Ja, for et vær! For en sol!
Og for noen fantastiske skiløyper!
Skiene nærmest gikk av seg selv.

Når vi hadde sklidd omtrent halvveis,
mente Mor Godhjerta at det var dags med en rast.
Vi fant en fin og usjenert plass i sola.
Perfekt for en liten Politimester og to damer som liker ro.

Og hva Mor Godhjerta tryllet frem fra tursekken:
Sitteunderlag, selvfølgelig. Og mat!
Det var hjemmelaget, steinovnsbakt valnøttbrød.
Det var varmende appelsingløgg.
Det var nydelig blåmuggost.
Og farveglade servietter.
Så var det bare å sitte der.
Kjenne sola varme i ansiktet.
Og nyte...

For en opplevelse.
For en tur.
For en fantastisk herlig opptur!

Tusen takk, Mor Godhjerta...

Ps: Politimester`n var slettes ingen politimester i skisporet.
Han var bare gull-gull-gull!




mandag 6. februar 2012

På lag med kroppen





















Gårsdagens søndagstur ga definitivt mersmak.
Så i dag tredde jeg atter på meg turskoene og la i vei.
Jeg skulle gå den etterhvert så kjente 4 km sløyfa forbi BUP.
Sjelden har det gått så lett opp bakkene forbi Fastland og Tongjordet barnehage.
Det var ikke tungt i det hele tatt.
Jeg var rett og slett på lag med kroppen.
Nesten som i gamle dager.
Det kjentes ubeskrivelig godt.
En riktig go`følelse...

søndag 5. februar 2012

Du har sparken!











Det har blitt lite turgåing denne uka.
Unnskyldninger er det selvfølgelig flust av:

1. Dager med dialyse er for meg uforenlig med tur.
2. Dagen derpå har vært like uforenelig med tur.
3. Det har vært voldsomt kaldt.
4. Få krefter = beinhard prioritering = Sønn og Mann først

Men i dag fantes det ingen unnskyldninger.
I det siste har søndag vært nærmest synonymt med ski.
Men i dag bestemte vi oss for å bytte ut ski med spark.
Spark kan være et ork å "drasse" på i oppoverbakker.
Men desto morsommere er det å suse nedover igjen etterpå.

Min Sønn var i tillegg utstyrt med mammas GPS.
Han telte ivrig metre og kilometre.
Og oppdaget at det er forskjell på
en oppover-kilometer og en nedover-kilometer.
Særlig når man har spark.

Vi var ikke de eneste som var på sparktur.
Halveis oppe i bakkene, møtte vi tre gode naboer.
De var ute i samme ærend:
Sparktur til Eiktunet.
Dermed hadde vi turfølge.

Inne på selve Eiktunet, ventet nystekte vafler og ferske skoleboller.
Skolebollene var alene verdt alle oppoverbakkene.
Etterpå kappkjørte Min sønn og Min Mann med naboene.
"Vårt lag" vant!

Selv tok jeg en ekstra sving oppom Bergstoppen.
Noen barn og voksne akte på Bergsjordet.
Ellers var det stille og rolig.
Og fantastisk deilig å være tilbake på tur!


søndag 29. januar 2012

Å stikke innom en tur




















Før var det vanlig å bare stikke innom en tur.
For en svartkopp og en prat ved kjøkkenbordet.
Uformelt og trivelig.

I dag besøker man sjelden noen med mindre man blir invitert.
Invitasjonen foreligger da gjerne i god tid.
Og innebefatter et skinnende rent og ryddig hjem.
Samt 3-retters middag.
Eller mer.
Veldig koselig, selvfølgelig.
Men jeg savner litt det spontane besøket.
Det å bare stikke innom en tur.
Er det fremdeles lov?

Min Mann og jeg ville forske litt i dette.
Vi tredde på oss turskoene, kledde oss for kuldegrader og dro ut på oppdrag.
Oppdraget bar kanskje preg av litt lite guts:
Vi ville stikke innom noen slektninger.
Og vi jukset litt - vi sendte en melding og skrev at vi var ventende.
Men man må lære å gå, før man kan begynne å løpe?

Og vi ble svært godt tatt i mot.
Det ble riktignok ikke kjøkkenbord og svartkopp.
Men te og nystekte vafler i sofakroken var ingen dårlig erstatning.
Stemningen var avslappet og koselig.
Ikke noe stress. Ikke noe mas.
Uformelt og trivelig.

Kanskje det er på tide å gjenoppta tradisjonen med
å bare stikke innom...




lørdag 28. januar 2012

Skitur med Eplegløgg

















Min Mann har startet et nytt og bedre nyttårsliv.
Det innebærer blant annen trening hver lørdagmorgen.

Min Sønn og jeg benyttet anledningen til å utvide våre kokkeferdigheter.
Det vil si: Jeg var mest håndlanger. Min Sønn var kokk.
Og målet med dagens kokkeseanse var Eplegløgg.
Kokken luktet på ulike krydder, presset frukter, blandet og koste seg.
Og resultatet.... Mmmm...

Vi måtte bare teste ut denne deilige styrkedrikken på skitur.
Da med både Min Mann og Min Sønn på laget.
Vi satset på Haugrunden, hvor det var flotte løyper.
Og veldig rolig. Og litt kaldt.
Hva var da bedre enn å trekke frem en termos med varmende Eplegløgg.
Deilige saker!

Eplegløgg og skitur hører helt klart sammen!

søndag 22. januar 2012

Haugrunden og ferske boller
















Min Sønn, Min Mann og meg skulle prøve skiene.
Det vil si - vi var alle tre innstilt på bortoverski.
Inntil 5 minutter før avreise.
Da ble Min Sønn invitert med i alpinbakken.
Valget var enkelt.
Slalom er supermorsomt.

Så da ble det tur i tosomhet på Min Mann og meg.
Og det kunne fort blitt en tur i ensomhet.
For Min Mann.
Min form er ikke helt på høyden for tiden...
Men jeg orket ikke tanken på innetilværelsen.
Så tur ble det.

Vi satset på gode, gamle Haugrunden.
Mine ski var noe bakglatte.
Men siden det kun er èn grøvre oppoverbakke, gikk det greit.
Og Min Mann var særs tålmodig.
Vi ble forbigått av mange.
Stolte barn i barnehagealder strenet forbi.
Da var det fint å kunne stoppe opp å slå av en prat med kjentfolk.
Gata vår var meget godt representert i skisporet.

Men sliten var jeg og sliten er jeg.
Uansett er det nydelig å komme seg ut i vår vakre natur.
Og vel hjemme koste vi oss med te og nybakte boller.
Ikke min bragd, det heller.
Kjære Mor Godhjerta leverte godsakene på døra.
Og de var nydelige!

Og Min Sønn?
Han har kost seg glugg i hjel i bakken!