Tur på trass!!!

Min mann beiset gjerdet. Han ville gjerne fortsette med det.
Bli ferdig. Da hadde han ikke regnet med meg...

For det var det lunet. Den dagen. Trassdagen.
Jeg hadde holdt sofaen varm i to dager.
Nå var jeg lei. Grundig lei.
Jeg hadde det rett og slett travelt med å komme meg ut.
Komme meg i form. Få tilbake litt krefter.
Før høstferien var over.
Før neste dialyse og nye dager på sofaen.
Koste hva det koste ville.

"Jeg vil på Skreikampen!"
"Jammen", forsøkte Min mann, "hva med gjerdet?"
"Jeg vil på Skreikampen," gjentok jeg.
"Egentlig vil jeg på Spåtind, men da måtte vi reist før," fortsatte jeg litt anklagende i stemmen.
Spåtind ligger 1 1/2 times kjøretur unna, og ca 5 timer t/r på beina. Ca 1400 moh.
Og jeg hadde stort sett holdt senga/sofaen i 4-5 uker.
Her snakket vi langtur uten trening...
Min mann resignerte, la fra seg malekosten og sukket tungt:
"Ja, ja - Skreikampen, da".

Jeg var allerede svimmel da jeg satte meg i bilen.
Min sønn og en kamerat satt i baksetet.
"Nye Hardyguttene" surret over høytalerne.
Jeg konsentrerte meg om ikke å se dobbelt.

Avkjørselen ved Feiring mot Skreikampen kommer alltid brått på.
Ved parkeringa holdt vi på å kollidere med en annen bil.
Vi var i gang.

Allerede før første skritt forsto jeg at dette var dumskap.
Når man sjangler ut av bilen, forstår man at kampen mot Kampen vil bli tøff.
Eller nærmest umulig. Men jeg holdt kjeft og gikk. Riktignok sakte og ustødig, men jeg gikk.
Min sønn og kompisen syntes åpenbart altfor sakte, for de strauk i forveien.
Mens jeg ble stadig mer kvalm og svimmel.
Til slutt måtte jeg bite i det sure eplet, og be pause og litt mat.
Da hadde vi tilbakelagt et par-tre hundre meter.
Jeg klarte knapt å stå på beina og deiset pladask ned nærmest midt i stien.
Til spott og sped - men med et tappert smil - til alle turgåere som passerte oss.
Og jeg tenkte - dette går ikke. Dette går bare ikke!

Men hva med guttene? De var langt foran oss i løypa.
Og hva med Min mann? Han hadde tross alt motvillig forlatt maleprosjektet sitt for denne turen.
Og hva med meg? Som hadde trasset oss avgårde: Hva med min stolthet?

Etterhvert prøvde jeg meg opp, tok et solid tak i armen til Min mann og grep båndet til Kahlua.
Vår bittelille dvergdachs fikk fungere som trekkhund (stakkar!!!)
Resten av turen konsentrerte jeg meg om å sette en fot foran den andre.
Blikket stivt festet på stien, puste med magen, ikke bevege nakken, små og hyppige pauser.
Og jammen - utrolig med sant - nådde vi toppen!!!
På rein trass!

Og belønningen var stor:
To blide gutter (som hadde ventet leeeenge), storslagen utsikt og sol.
Vakkert, vakkert, vakkert.

Turopplevelsen oppover mot toppen vil jeg helst unngå neste gang.
Men jeg vil veldig gjerne at det skal bli en neste gang.
Hvor jeg kan virkelig nyte hele turen.
For Skreikampen er bare helt fantastisk.
Jeg blir like overveldet hver eneste gang.