En hund etter teater

Dialyse er ikke min favorittsyssel.
Særlig ikke når det tar dager før man er sånn nogenlunde på beina igjen.
Men i dag var jeg endelig klar for en tur. Igjen.
Været var upåklagelig vakkert og varmt.
Sol, sol, sol og lutter glede.

Min Mann, Min Sønn og jeg svelget unna søndagsfrokosten.
Så var vi mer eller mindre klare for tur.
Ikke noen langtur. Ikke noen oppvisning i tempo.
Men en pensjonistaktig tur i rusletempo.
Vi hadde god tid til å nyte hestehov og fuglekvitter,
for å si det sånn. Og til å sette pris på uventede møter.

For eksempel møtet med dvergdachsen, Titi.
En blid og livlig liten søtnos på 4 måneder.
Timingen kunne ikke vært bedre:
På fredag skal vi nemlig besøke Kahlua.
Kahlua er en langhåret dvergdachs-skjønnhet på 3 år.
Og hun skal bli vår. Kanskje.
Hun skal bo hos oss i påsken. Så får vi se.
(Vi har to katter som også vil ha et ord med i laget...)
I år blir det påskehund i stedet for -hare...

Senere på dagen, skulle Min Sønn på Generalprøve på Teateret.
Sammen med Min Mann, som noe motvillig har fått oppgave som hjelpemann i kulissene...
Nabojenta og jeg bestemte oss for å avlegge dem et besøk.
Dermed var det duket for dagens tur nummer to.
Ingen langtur, det heller.
Men du verden, så koselig.

Etter en svipptur innom gartneriet og innkjøp av diverse blomsterfrø,
benket vi oss i den lille teatersalen.
Til Min Sønns store overraskelse og glede.
Han er yngstemann i ensembelet, og den eneste uten egen replikk.
Men for en flott og stolt og stram soldat.
I det hele tatt - de unge skuespillerne imponerte!

I morgen braker det løs med premiere:
Ønsker barna all mulig tur...