Min sønn og meg skulle gjenta suksessen fra forrige søndag:
Vi skulle gå på ski fra Sillongen til Vind.
Trodde vi.
Vi skjønte fort at det kunne bli stritt.
Skisporene var isete.
Bortsett over jordene.
Der var sporene mer eller mindre drevet igjen.
For snøføyka sto hvit fra nord.
Morsomt syntes Min sønn (Nansen).
Kaldt syntes jeg (Johannesen).
For å si det som det er:
Jeg hater isete skiløyper.
Det er umulig å ploge i bratte utforkjøringer.
Man må bare la det stå til.
Så når man faller, faller man skikkelig!
Som jeg falt!
Og jeg er ikke er spesielt glad i å falle.
Spesielt ikke når underlaget er ren is.
Derfor feiget jeg ut, svelget skammen,
spente av meg skiene og gikk ned de bratteste bakkene.
Min sønn derimot satte fryktløs utfor.
Og falt ikke en eneste gang.
Men kalde ble vi begge.
Etterhvert fant vi ut at 15 milometer kunne bli vel tøft.
Til slutt fisket jeg frem mobilen (det var dekning, heldigvis).
Så sto jeg der i blåsten fra nord.
Med stive, nærmest følelsesløse fingre.
Og tastet følgende melding til Min mann:
Isete spor. Vind.
Min mann tok hintet og ba oss om å snu.
Thank you, Lord.
Tilbake på Sillongen var vi likevel såpass stolte over egne bedrifter,
at vi innvilget oss selv vaffel (Min sønn) og kakao med krem (jeg).
For selv om vi ikke hadde gått fryktelig langt objektivt sett,
hadde vi tilbakelagt subjektivt strevsomme kilometre.
Spesielt for den som må ta av og på ski i eninga.
Eller pysa, som andre ville kalle henne...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar