Det går opp og ned. Både i livet og på tur.

I dag orket jeg egentlig ikke å gå tur.
Men jeg måtte.
Min mann er lærer på barneskolen.
Og mannlige lærere har som kjent lav IQ.
Så i dag skulle han kurses.
I selveste Hovedstaden.
Det burde få sving på hjernecellene.
Men for å komme seg til dette kurset, måtte det busses.
Og ekskusjonen skulle starte klokken 07.00.
Det er tidlig det.

Min form er ofte ikke all verden om morgenen.
Så vi hadde lagt en plan B og C.
I tilfelle hodet skulle gå i spinn og kroppen skulle gå i lås.
Men både Min sønn og jeg kom oss opp og ut.
Vel ute av døra fikk vi også følge med den ene nabojenta.
Det ble en koselig tur i novembermørket.

November kan ofte være tung og grå.
Slik framsto den i dag. Og slik føltes kroppen min.
Likevel valgte jeg å forlenge turen, da jeg hadde vinket hade til turfølget mitt.
Det gikk veldig tregt. Dessuten var det glatt!
Men etterhvert var det som om kroppen kviknet til.
Så jeg forlenget derfor turen ytterligere med en svipp innom butikken.
Samt innom den lokale Mixkiosken, for å hente en Bokpakke (hurra!).
Det som først så ut til å bli en nedtur, opplevdes derfor som en liten opptur.
Happy ending. Feel good.

Ikke den dummeste følelsen å ta med seg til kveldsdialyse...