En tåketung dag

Min Sønn skulle til Helsesøster i dag.
Han skulle veies og måles. Dessuten skulle han få Vaksine.
Han har snakket om, og gruet seg til, vaksinen siden første klasse.
Helt siden fjorårets andreklassinger fikk sitt stikk i underhuden på venstre overarm.
De samme andreklassinger som i etterkant kunne berette urovekkende historier.
Om svære sprøyter. Om tykke sprøytespisser som boret seg tvers gjennom tynne armer.
Og om mengder av blod og uutholdelig lidelse.
Nå ringte altså vaksineklokkene for ham.
Presis klokken 09:30.

Min Mann var på kurs denne dagen.
Så Min Sønn og jeg ruslet sammen til skolen.
I påvente av besøket hos Helsesøster gikk jeg meg en tur i nærområdet.
Det gikk tregt og trått i dag. Tåka lå tung.
Både over det utvendige og innvendige landskapet.
Årsaken var Den Beste.

Den Beste hadde vært hjemme på Toten for å feire sin kjære fars 70-årsdag.
Det ble noen glade dager med bursdagskalas og samvær med gode venner.
Det ble kvalitetstid og koselige turer sammen med familien.
Spesielt ble det tid sammen med den snille, gode faren.
Den trauste, arbeidssomme og dyktige bonden.
Bonden med den fine humoren og det gode smilet.
Den sprekeste blant 70-åringer.

Den Beste var nok litt vedmodig da hun søndag kveld tok farvel med sitt kjære Kapp,
for å følge kvinnen i sitt liv, via treningsleir i Danmark, til London.
Men allerede til jul skulle hun tilbake til flatbygdene på Toten.
Dessuten skulle foreldrene komme på besøk mot slutten av november.
Slik ble det ikke.

Mandag fikk vi den uendelig triste nyheten om at Den Bestes far var gått bort.
Plutselig i november. Hedersbonden. Den sprekeste blant 70-åringer.
Han døde på post. Med støvlene på. Slik mange av oss ønsker at døden skal innhente oss.
Bare at denne gangen skjedde det så altfor, altfor tidlig.

Mandag kveld var den Beste tilbake på Kapp.
Hun hadde reist i glede.
Hun returnerte i sorg.

Men minnene om Hedersbonden er bare gode.
De trenger seg opp og frem, gjennom tåke og tristhet, gjennom sorg og vedmod.
Og det er de jeg tenker på, under denne turen i morgentåka.
De mange og gode minnene. De lever i og med oss fremdeles.

Klokken 09:30 møter jeg Min Sønn.
Til sin overraskelse kjenner han ingenting når helsesøster setter sprøyten i armen.
Lettelsen er så stor, øynene stråler. Er det dette han har grudd seg for?

Slik er livet.
Det byr stadig på overraskelser og utfordringer.
Noen er positive.
Andre er bare vonde og ubegripelige.