Etter noen dager med svimmelhet,
bestemte jeg meg for at i dag ville jeg,
måtte jeg, skulle jeg på tur.
Sola strålte.
Gradestokken viste seks varme.
Og lokalavisa viser stadig nye bilder av
hvitveis, blåveis, primula og andre forvirrede blomster.
Det er med andre ord vår i november.
Jeg valgte meg Eiktunet denne dagen.
Mest på grunn av sola og utsikten.
Men også fordi beina har godt av å slite litt i oppoverbakker.
Og hjertet. Hjertet liker å kjenne at det lever.
Som vanlig gikk det litt tungt og tregt i starten:
De oppoverbakkene er virkelig seige.
Men det er utrolig hvor fort man glemmer:
Etter en kort pause på Eiktunet,
trasker jeg lett og lykkelig nedover akkurat de samme bakkene.
Min erfaring er at slik er livet. Ofte.
Vi glemmer og fortrenger de tøffe takene.
Legger det bak oss.
Går videre.
Heldigvis, kanskje.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar