Tiur

I dag kom kulda.
Ikke brått og brutalt som i fjor,
med bortimot tredve kalde og snø.
Nei, årets novemberkulde var mer varsom
med sine tre små minusgrader, barfrost og sol.

Jeg hadde tenkt å prøve ut en ny runde i dag.
Forbi den tekninske høyskolen og opp til Kopperud.
Deretter gjennom skogen og ned igjen litt øst for Hunndalen.
Litt for variasjonens skyld. Og litt på grunn av lengden.
Med sine bratte oppoverbakker ville runden uansett representere en utfordring.

Turtrasèen var kanskje ikke den aller vakreste.
Den gikk både over et industriparkområdet og et anleggsområde.
Dessuten viste det seg at denne delen av byen nå stort sett ligger i kjølig skygge.
Men selv slike turer kan by på positive overraskelser.
Da jeg passerte et hogstfelt, ble jeg vâr en stor og staselig fugl.  En tiur.
Tiuren satt i toppen på en naken trestamme.
Fra sitt utsiktspunkt kommuniserte tiuren høylydt med en artsfrende lenger inn i skogen.
Jeg ble stående å betrakte den en stund. Den var staselig!
Men snart nærmet en litt eldre dame i kjapt stavgangtempo seg.
Det var på tide å komme seg videre.

Nesten tilbake i hjemmet, kom en langsom rekke av biler med kors på taket kjørende.
Jeg stoppet i stille respekt og ventet til begravlsesfølget hadde passert.
Jeg ble blank i øynene, til tross for at dette for meg var ukjente mennesker.
Kanskje fordi jeg var i begravelse i går.
Og dette begravelsesfølge minnet meg om avdøde.
Den snille gode Bonden. Faren til Den Beste.
Eller fordi det vekker minner om andre kjære man har mistet.
Eller fordi det minner en om ens egen forgjengelighet.

Dagens tur tok rundt regnet to timer. Det kan bety at jeg har gått omtrent en mil.
Kanskje jeg skal ønske meg en form for kilometerteller.
Og et fugleatlas?
Det nærmer seg jo jul...