Etter å ha tilbragt hele gårsdagen i sengen, var det deilig å våkne til novembersol.
Og en kropp og et hode som spilte på lag.
Det kunne ikke bety noe annet enn tur!
Fotografering er hot i det området hvor jeg holder til.
Jeg er da også den stolte eier av et speilreflekskamera.
Men når du er syk og svak over hele fjøla, er kameraet for tungt å drasse på.
I dag skulle det imidlertid drasses.
Det ga en egen lykke å vandre av sted med kameraet i en reim over skulderen.
Målet for turen var Eiktunet.
Mest på grunn av utsikten.
Samt mulige motiver for kameralinsen.
Men også fordi denne turen innebærer noen ganske seige oppoverbakker.
Jeg har lest om elghufs. Det er visstnok hard intervalltrening i bratte motbakker.
Min form for hufs kan vel i beste fall beskrives som skilpaddehufs...
For sakte går det.
Og som vanlig er jeg like ved å feige ut. Rett som det er.
Det er så altfor mange muligheter til å gjøre turen mindre krevende.
Men man får gjøre som Sonja i Reisen til Julestjernen - holde til venstre.
Det er jo det som er hjertesiden.
Og følger man hjertesiden, så ender man til slutt på Eiktunet.
Og alle hjerter gleder seg.
Særlig mitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar