Bråstadrunden

Dette er stort!

Min kjære mann har høstferie.
Han skulle egentlig beise hus i dag.
Sneiene. Himmelhøyt over bakken.
Jeg valgte likevel å inviterte han med på sykkeltur.
Han var i grunn ikke vanskelig å be.
Min mann har høydeskrekk.

Siden jeg generelt er mye svimmel, har sykkelen vansmektet i sommer.
Men i dag skulle den få luftet seg. Skikkelig.
Og skulle jeg besvime oppi bakkene, hadde jeg ledsager...

Målet for turen var den uoppnålige Bråstadrunden.
Uoppnålig pga sin lenge og sine endeløse, bratte oppoverbakker.

Og jeg prøvde å vri meg unna.
Allerede før vi i det hele tatt hadde kommet oss ut av døra.
Kom med andre - og mindre krevende - turforslag.
Turer som ikke innebefattet sykkel eller andre potensielt vinglete kjøretøy.
Men min mann var ikke til å rikke.
Vi skulle sykle.
Og vi skulle sykle Bråstadrunden.

Vi syklet bortover Trondhjemsveien.
Jeg hadde ikke krefter til å ligge på hjul.
Her var det ingen hjelp å få av det berømte dragsuget.
Som en enslig baktropp kjempet jeg meg frem på flatmark,
mens en fjellvettregel for gjennom hodet:
Det er aldri for sent å snu.
Skulle jeg snu?
Jeg var jo litt svimmel...

Men jeg fortsatte.
Oppover Bråstadbakkene.
For det meste med sykkelen trillende ved siden av meg.
Min mann lot trening være trening, og sluttet seg til meg.
(Selv om jeg insisterte på at han gjerne kunne sykle opp Bråstadbakken.
Han kunne til og med sykle opp og ned. En fem-seks ganger.
Veldig god trening for slitne knær. Men han avslo).
På grunn av vårt rolige tempo i motbakkene, kunne vi observere en flokk grågjess som hadde mellomlandet på et jordet. På relativt nært hold.
Og for en utsikt det er fra Bråstad!
Ha! Hva de går glipp av disse svettende, trikotsyklende mennene med 40-årskrise.
Av og til er dårlig form en velsignelse...

Et veiskilt viste vei mot Nordenga.
Her slaket veien ut, og vi kunne sykle videre i rolig tempo.
Veien slynget seg gjennom barskog, med noe spredt bebyggelse underveis.
Hvilken ro. Man virkelig puster natur.

Ved Glæstadtjernet var det tid for rast.
Vi satte oss ned på badebrygga, mest fordi det var en plass med en viss rustikk idyll.
Men siden det blåste stiv kuling fra nord, ble rasten relativt kortvarig.
Te og matpakke ble nærmest slukt, før vi igjen satte oss på sykkelsetet.
Allerede med en viss stølhet i stjerten.

På vei over åsen mot Vardal Kirke, fikk vi møte Skogens Konge:
Ikke mange metrene foran oss, krysset en stor elgokse nylagt asfaltvei.
Naturen kommer nær når man sykler.
Særlig når man sykler sakte.

Ferden fra Vardal Kirke ned til Eiktunet var derimot fartsfylt.
Og morsom.
Vi unnet oss nok en stopp i sola på Eiktunet.
Uten vind med kuling i kastene.
Og vi nyte en pose "turmiks" uten savn av polvotter.
Sammen med utsikt mot Hovdetoppen, Sørbyen og Mjøsa.

Dette var moro!
Tenk at jeg klarte det!
Selv om jeg var absolutt og totalt utslitt etterpå...