Svimmelheten har hatt et visst overtak den siste tiden.
Men i dag hadde den trukket seg litt tilbake i skyggen.
Da var det på tide med en tur.
Tur til Bråstadvika.
Jeg har et litt spesielt forhold til Bråstadvika.
Mange og gode minner har sitt utspring her.
Endeløse sommere med sol, morgenbad og lykke...
Og det var også hit jeg kjempet meg,
den aller første "ordentlige" turen.
Den første turen etter måneder på sykehus og rehabilitering.
Da fokuset var å sette en fot foran den andre:
Ett-to-ett-to en støvel og en sko.
Og blomstene i veikanten fikk være nettopp det.
Den gangen ble det en lang hvilestund på en benk i båthavna.
Jeg sugde til meg synet av Mjøsa.
Å, som jeg hadde savnet stunder som denne!
Samtidig grudde jeg meg til oppoverbakkene som ventet...
Og drøyde i det lengste der på benken...
Men jeg kom meg helskinnet hjem.
Selv om pausene i oppoverbakkene ble mange.
Den stoltheten og mestringsfølelsen jeg følte da endelig var hjemme,
glemmer jeg aldri. Følelsen av å ha gjort det umulige mulig.
Det var som om døra jeg hadde fått smelt i trynet,
atter åpnet seg på gløtt...
Det betydde håp og muligheter.
Både denne dagen - og på tilsvarende turer siden - har jeg alltid tatt bilder med mobikameraet.
Slik at jeg lettere kan trekke frem minnene når jeg ligger isolert på sykehus.
Av og til fungerer det.
I dag var kroppen lettere. Likevel ble det en lang pause på ei hyttetrapp i Mjøskanten.
Alt mens jeg skuet utover innsjøen og nøt medbrakt, mørk sjokolade.
Bråstadvika i mitt hjerte...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar