onsdag 12. oktober 2011

Den Fabelaktige Mor Godhjerta
















Da min mann og jeg kjempet oss opp til Skreikampen for en knapp uke siden
(Min mann vil vel her påstå at jeg kjempet -  han derimot var ute på en svært så rolig rusletur... Ok, han har sannsynligvis rett...), bestemte jeg meg for èn ting:
Denne turen, denne utsikten, denne opplevelsen - den måtte jeg dele med Mor Godhjerta.

Mor Godhjerta er ikke min mor, men hun er fantastisk Godhjerta.
Hun har tatt meg med ut på små utflukter gjennom vinteren.
Da det var Mørketid, ute som inne.
Hun har levert nydelig, hjemmelaget, sunn middag på døra.
For ikke å snakke om rykende, ferske brød...
Valnøttbrød, frukt- og nøttebrød, rugbrød - for å nevne noen navn fra den rikholdige brødbuketten.
Og - selvfølgelig - loff til Loffungen. Det vil si Min sønn.
Hun har vært der gjennom de tøffeste av alle tider.
Ikke bare for meg, men for oss alle.
Min mann, Min sønn og Syk Pike.

Nå ville jeg gi en liten brøkdel tilbake.

Været var strålende og vinden nesten fraværende.
Med andre ord en perfekt dag for en tur opp i høyden.
Mor Godhjerta hadde pakket med seg en breddfull ryggsekk,
samt to stykk hund: Politimesteren og Loppa.
Klare for T.U.R.

Vi parkerte bilen ved siden av en innhengning fylt av noen store ulldotter av noen sauer.
Samtlige med en bjelle klingende rundt halsen. Tamme var de, også.

Deretter gikk ferden oppover.
Opp en steil sti, over en åpen setervold, inn i tett granskog.
I jevnt, rolig tempo seig vi sakte fremover.
Inntil Mor Godhjerta oppdaget gull.
Rett ved stien.
Haugevis.
Med Traktkantarell.
For en herlig tilleggsdimensjon på turen!

Jeg kjente at jeg trengte en hvil av typen sittebenk. Og mat.
Politimesteren og jeg gikk derfor i forvegen.
Til de koselige trebenkene med utsyn mot sørenden av Mjøsa.
Her kunne vi nyte stillheten, varmen fra solen og utsikten - alldeles herlig!
Mor Godhjerta og lille Loppa kom begeistret etter.
Med diverse "bæsjeposer" fylt til randen med traktkantareller.
Og begeistringen ble ikke mindre da hun ble vâr utsynet fra trebenken...
Hun toppet det hele med å trekke ferskt valnøttbrød, blue costello og honningsøtet te opp fra sekken.
Så var det bare å sette seg ned å nyte....
Og det er vi gode til.
Mor Godhjerta med en sovende Loppa under et ullpledd på fanget.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar