Is og grus rundt Dalborgen

Det har vært en heller sedat juleuke.
Unnskyldningene har vært mange.
Den fremste i rekken har vært holka.
"Det er så glatt ute," har vi sagt.
"Man må trå så forsiktig, lirke seg frem," har vi sagt.
"Det går for sakte. Altfor sakte".
Og skiløypene har vært fylt av barnåler i stedet for snø.

Men i dag skulle vi på tur.
Min mann, Min sønn og meg.
Brodder ble funnet frem (jeg) og sjokolade (Min sønn).
Min mann stilte med bil.
Målet for turen var Dalborgrunden.

Vi parkerte på Kopperud Skole, og tok det derfra.
Med brodder var det ingen sak.
Min manns muskler og balanseegenskaper fikk imidlertid kjørt seg.
(For ung og kjekk for brodder...)
Min sønn er vant til skøyter og lek på glatta.
For ham var isføret en kjærkommen tilleggsdimensjon ved turen.

Vi ankom parkeringsplassen på Vind uten fall.
Det vanket sjokoladepauser underveis.
Min sønn var sjef over sjokoladen.
Han hadde sett en episode av Teenage Boss,
og framsto som en relativt rettferdig sjokoladeøkonom.
Det var et viktig prinsipp at sjokoladen skulle vare runden igjennom.
Så det gjaldt å holde orden på sjokoladepengene (Melkerull).

En av de tidlige juledagene hadde det vært arrangert løp rundt Dalborgen.
Som resultat av dette var isen blitt delvis smadret med traktorkjetting.
I tillegg var veien gruset.
Med andre ord var det fine turforhold.

Gjennom skogen kunne man se resultatet av Dagmars herjinger.
Store grantrær lå hulter til bulter, med røttene sprikende i været.
Et grantre lå henslengt på et jorde.

Min Mann og Min sønn, begge uten brodder, valgte å ta en short cut mot slutten.
Veien de valgte var bratt og speilblank is.
("Yes, dette blir moro!")
Fornuftige meg, med brodder, gikk hele den grusete runden.
Vi var alle fornøyde med valget vi hadde gjort.

Vi gikk også en snartur innom Svigerfamiliens nybygde hus.
Huset er flott, og - endelig - innflyttingsklart.