Jeg har mine faste ruter, runder, stier og veier.
Nå var det likevel lenge siden jeg hadde gått Bråstadrunden.
Den runden er et slags standardmål på form hos meg.
Det var den første litt lange runden jeg klarte (presset meg selv til) å gå,
etter måneder på sykehus.
Og jeg vil gjerne fortsette å være i stand til å gå den runden.
Ned til Bråstadvika og Mjøsa.
Vann gir ro.
Men mye er forandret i Bråstadvika, viser det seg.
Roen er erstattet med duren fra gravemaskiner:
Det skal bygges x antall campinghytter.
Og nede ved båthavna rager noen merkelige stålkonstruksjoner.
Fire rustne stålbjelker rett til værs. Med noen grønne brakker i bakkant.
De skal visstnok plasseres på toppen av stålbjelkene etterhvert...
En slags stankelbencafè med utsikt.
Men de mangler byggetillatelse.
Så prosjektet har visst strandet...
Ved Jøranlistranda var de i full gang med våronn.
Lyden av traktor liker jeg. Det minner meg om hjemme.
Og Kahlua - lille frøken vakker - liker smaken av gjødsel...
Prøvde å gå på litt i bakken opp fra Jørandli.
Det ble litt sånn intervallaktig gange.
Høres flott og trendy ut, ikke sant?
Men sannheten er at det var alt jeg ikke maktet å gå raskt opp hele bakken.
På den annen side - det ble ikke fullstendig stopp, heller.
Eller - det ble ikke fullstendig stopp mange ganger...
Forkjølelsen henger fremdeles godt i.
Men ikke verre enn at jeg kommer meg ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar