Det ble en lang formiddag i senga - knærne verket og hodet svimlet.
Gårsdagens utskeielse (Skreikampen) hadde satt sine spor...
Men i dag var det Min mann som dro meg ut på tur (hevnen er søt?).
På hans gamle hjemtrakter - Vind og barkeløypa.
Det var surt, ja - men deilig når vi først kom i gang.
Da vi hadde gått et stykke, kjente jeg en umiskjennelig lukt.
(Jada, jeg har nok vært sporhund, alternativt trøffelgris, i mitt tidligere liv).
Lukten av - kantareller!
Jeg skar ut fra stien, og kanskje riktig:
Der sto en liten klynge gyldent gull.
Riktignok bar de preg av det er helt på tampen av sesong,
men gull er gull.
Kantareller er lykke - selv om de er få.
Og de smakte nydelig til rådyrlår med fløtesaus.
Av og til er livet ganske alright.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar