søndag 28. oktober 2012

Frost













Det er ikke så mange ting som kan måle seg med rimfrosttur.
Hvite strå, skjøre isflak på små innsjøer, faste, fine stier.
Solstråler gjennom bare greiner...

Jeg liker godt den knasende lyden fra tynn is på frossen vanndam,
under skosålen. Den litt kilende følelsen det gir. I sjela.
Minner fra dengang skostørrelsen var (enda) mindre.
Samtidig går jeg oftere forbi en fristende, frossen vannpytt nå enn før.
For mønstrene isen skaper er ofte ytterst vakre.
Et av naturens mange kunstverk.

Jeg håper jeg får beholde rimfrosthøsten riktig lenge.
Men jeg tviler. Det er visstnok meldt snø.
Mengder med snø.

Ps:   Turen gikk forresten i lett terreng til Mæhlumsetra.

Ps2: Min mann og jeg har tydeligvis en vidt forskjellig oppfatning av turlengde.
        Min mann hevdet hardnakket at vi hadde gått 8 km tilsammen
        (noe som er helt utelukket...), mens jeg holdt en knapp på 3 km.
        (var villig til å strekke meg til max 4 km).
        Konklusjon: Neste gang må jeg ta med GPS!

lørdag 27. oktober 2012

Gyldent...















Når formen ligger nær nullpunktet, er det velsignelse med solskinn.
Samt noen entusiastiske sjeler som sleper deg ut av senga.
Sola var i allefall på plass.
Og vi kom oss ut. På tur.
Hele familien.

Planen var å enten gå en minirunde på selve Eiktunet
(Gjøviks svar på Maihaugen, om enn i mindre målestokk),
eller streve oss opp bakken fra Eiktunet til Bergstoppen.
Her måtte dagsformen (min) legge føringer.

Jeg var svært godt kledd, enda frøys jeg i skyggepartiene.
Det gjorde valget om Bergstoppen enkelt.
For der var det sol, sol, sol.
Dessuten blir man varm(ere) av å gå oppover.
Selv om det går sakte.

Og det var virkelig fantastisk på Bergstoppen i dag.
Høstlufta skarp, utsikten formidabel, sola varmende.
Min sønn og Kahlua løp om kapp ned over gyldne jorder.

Neste gang må vi ta med niste.
Sitte i skogbrynet, i sydhellinga, med ansiktet mot sola.
Vi så noen som gjorde nettopp det.
Det så herlig ut!

Men vi koste oss med en Kvikk Lunch på Eiktunet.
Ikke dumt det heller.



fredag 26. oktober 2012

Fire etasjer og en strand


















Da er operasjonen unnagjort.
Kompliserte saker -
men det er utenfor temaet for denne bloggen.

Uansett: En anestesilege spurte meg følgende spørsmål:
Kan du gå opp fire etasjer med trapper uten å hvile?
Jeg svarte nølende "ja, tror da det..."
I dag testet jeg ut problemstillingen i praktsis.
Det viste seg at jeg ikke hadde løyet.
Og pusten var helt ok.
Men jammen svidde det i lårene...

På ettermiddagen tok Min mann og meg en liten tur med Kahlua.
Det måtte bli Mjøsstranda.
Flatt og fint. Ingen trapper der.

Så da er opptreningen i gang.
Igjen...

Ps: Har bestemt meg for at jeg skal gå opp trappene til dialysen heretter.
(7. etg.) Når formen tillater det.


søndag 21. oktober 2012

Eiktunet

Koselig familietur til Eiktunet.
Tur - retur.
Med innlagt vaffelpause.
Formen var ikke så aller verst.
En fin ting å ta med seg til RH,
For i morgen er det dags.
Lykke til...

fredag 19. oktober 2012

Telefon, te og turglede

I det siste har jeg stort sett gått tur på steder med lite stigning.
(Med unntak av Skreikampen, selvfølgelig. Men det var som kjent idioti...)
Det var det på tide å gjøre noe med.
Derfor satte Kahlua og jeg kursen mot Eiktunet.
Noe som betyr evig oppover.
Unødvendig å skrive at tempoet var (mer enn) moderat..?

Halveis oppe i bakkene, spilte telefonen.
Det var RH: Innleggelse på mandag, operasjon på tirsdag.
Ikke transplantasjon, dessverre.
Men - altså - operasjon...
(Ikke min favorittsyssel på jord...)

Endelig oppe på Eiktunet, møtte vi Mor Godhjerta og hund.
Vi fant oss en kvilebenk inntil en gammel husvegg,
med utsikt mot tjern og høstkledde bjørker.
Der ble det te, havrekjeks, humor og alvor.
Mens hundene lekte med hverandre.

Etterpå kjørte Mor Godhjerta oss hjem.
I dag ble det en ren opp(over)tur!
Tross alt...


onsdag 17. oktober 2012

På veien uten veranda

Våknet uten verandaleppe.
Klar for å høste fruktene etter en (ufrivillig) hviledag.
Det ble BUP-runden nok en gang.
Men en veldig fin BUP-runde fordi:

1. Turgleden er ekstra stor når tur ikke er noen selvfølge.
2. Kroppen fungerte tilfredstillende og formen var ok.
3. Kjente lite til smerter i rygg/bekken.
4. Det var rett og slett deilig å "lea seg".

Gikk noen småturer i nabolaget på ettermiddagen, også.
Det er bare så herlig å være ute!
Godt å kjenne seg sliten på den gode måten.

tirsdag 16. oktober 2012

Skogenes skog


















Våknet med verandaleppe.
I tillegg svimmel og kvalm.
En eller annen allergisk reaksjon, sannsynligvis
- men mot hva?
En ting var sikkert - jeg kunne ikke bevege meg utendørs.
For her snakket vi ansikt egnet til å skremme Fanden på flatmark.

Men Mor Godhjerta visste råd.
Utpå dagen hentet hun meg i bil.
Og sammen kjørte vi til Skogenes skog.
En slik skog hvor du aldri møter folk.
Der det vokser skjegg på trærne.
Der mose dekker skogbunnen.
Irrgrønn og innbydende. Myk å trå på.
Og der hvor ingen har ryddet opp etter Dagmar.

I Skogenes skog kunne vi rusle i fred for blikk
- jeg med litt ustøe skritt
- alt mens vi speidet etter traktkantareller (som vi ikke fant).
Trekke frisk luft ned i lungene. Suge inn synsinntrykk:
Et veldig rotvelt. En mosegrodd maurtue. Ei steinrøys. Høstblader.
De gode luktene. Bekken. Hundene som springer.

Mye bedre enn å ligge i ei seng. Mye bedre!
Så får det heller være at hodet ikke hang helt med.

Etterpå koste vi oss med hjemmelagede hjortekjøttkaker.
Og skrellet mengder med gråpærer til årets juledessert:
Safrantrekte pærer...

Tenk at en dag om begynte så dårlig, kunne ende så bra...

Ps: Gutta tilbrakte kvelden på klatrekurs.
Yngstemann hadde stjerner i øynene etterpå
- jeg ante ikke at han hadde klatret sååå høyt...

søndag 14. oktober 2012

På tur med dauinger






















Det var meldt regn eller snø i dag.
Men da vi ikke hadde sett snurten av hverken det ene eller det andre,
tredde vi på oss turskoa og satte kursen mot skogen.
Med andre ord: Det var duket for søndagstur med familien.

Min sønn satte dagsorden når det gjaldt samtaletema:
Nrks lørdagssatsning for barn over 7 år: Dauinger!
Serien er veldig bra. Og veldig skummel!!!
Også for voksne.

Turen var unnagjort på en to tre.
For tiden fyker avsted når tursamtaleemnet er spennende.
Som Min sønn sa: Er vi alt her?!?

Etterpå impulsbesøkte vi noen venner/slektninger.
Hvor Min sønn så på - gjett - ja riktig: Dauinger, (!)
på nett-TV, sammen med to kusiner.
Vi voksne koste oss med eplekake, levende lys og trivelig prat.
Alt mens de første snøfjonene danset forbi vinduet.
Så fikk meterologene litt rett likevel.

Nå gledegruer vi oss til neste lørdag...

fredag 12. oktober 2012

Hufsetur

















Det er fint å være nogenlunde på beina igjen.
Prøver å strukturere dagene etter beste evne.
Tur er et slikt struktureringsverktøy.
I tillegg merker man at formen blir bedre,
svimmelheten mildere og humøret lettere.

I dag ble det BUP-runden - for tredje gang på rad.
Men i dag hadde Hufsa inntatt byen.
Det var rimfrost på gressplen, bilruter og hustak.
Og den indre frosten var også merkbar. Brrr...
Fant frem den orange dunkåpa - eller "dyna" som den også kalles.
Så var det bare å vandre ut i kulda.
Godt polstret mot hufsegrader.
Og ikke helt ulik en representant for vegvesenet...

Ps1: Må skaffe nytt batteri til GPS´n.
Det er inspirerende å måle antall km når man er på tur.
Da blir det kanskje et nytt turmål neste gang.

Ps2: Det ble ingen tur før dialysen i går.
Det blir rett og slett for tidlig for en svimmel skrott.

onsdag 10. oktober 2012

BUP-runden - igjen.












Det kan virke litt fantasiløst, og er det sikkert også.
Men BUP-runden ga en slik go`følelse i går,
så da satset vi (Kahlua og jeg) på en reprise.
Av og til er det kjente godt og trygt.
Også når man er på tur.

Ps1: Savner offentlige søppelkasser.
Det hender jeg sniker meg til å smette en hundepose
i en privat søppelkasse, men føler meg litt som en
omvendt tyv (eller noe sånt...?)

Ps2: Det hadde gjort seg med en fjelltur.
En ordentlig en. Et fjell som rager minst 1000 moh.

Ps3: RH ringte i går. Angående en evt. operasjon (ikke transplantasjon).
Det betyr at jeg må få til så mange turer jeg bare makter før den tid.

Ps4: Vurderer å forsøke og gå tur før dialyse.
Det betyr at jeg må opp fryktelig tidlig...

tirsdag 9. oktober 2012

BUP-runden





















BUP-runden kan være litt kjedelig.
Men ikke i dag.
For det er så lenge siden sist.
Lenge siden jeg orket.
Bakkene har vært for tunge.
Runden for lang.
Men i dag var den bare flott.
Høstfargene var fantastiske.
Roen ved Fastland.
Bassengparkens idyll.
Beina som beveget seg relativt lett.
Å, ja - jeg kjenner ryggen, hofta - jeg har fått juling.
Men det kommer seg. Det kommer seg.

Det borger for mange fine turer fremover.

søndag 7. oktober 2012

Nese for gull...



















Det ble en lang formiddag i senga - knærne verket og hodet svimlet.
Gårsdagens utskeielse (Skreikampen) hadde satt sine spor...
Men i dag var det Min mann som dro meg ut på tur (hevnen er søt?).
På hans gamle hjemtrakter - Vind og barkeløypa.

Det var surt, ja - men deilig når vi først kom i gang.
Da vi hadde gått et stykke, kjente jeg en umiskjennelig lukt.
(Jada, jeg har nok vært sporhund, alternativt trøffelgris, i mitt tidligere liv).
Lukten av  -  kantareller!
Jeg skar ut fra stien, og kanskje riktig:
Der sto en liten klynge gyldent gull.
Riktignok bar de preg av det er helt på tampen av sesong,
men gull er gull.

Kantareller er lykke - selv om de er få.
Og de smakte nydelig til rådyrlår med fløtesaus.

Av og til er livet ganske alright.


lørdag 6. oktober 2012

Tur på trass!!!














Min mann beiset gjerdet. Han ville gjerne fortsette med det.
Bli ferdig. Da hadde han ikke regnet med meg...

For det var det lunet. Den dagen. Trassdagen.
Jeg hadde holdt sofaen varm i to dager.
Nå var jeg lei. Grundig lei.
Jeg hadde det rett og slett travelt med å komme meg ut.
Komme meg i form. Få tilbake litt krefter.
Før høstferien var over.
Før neste dialyse og nye dager på sofaen.
Koste hva det koste ville.

"Jeg vil på Skreikampen!"
"Jammen", forsøkte Min mann, "hva med gjerdet?"
"Jeg vil på Skreikampen," gjentok jeg.
"Egentlig vil jeg på Spåtind, men da måtte vi reist før," fortsatte jeg litt anklagende i stemmen.
Spåtind ligger 1 1/2 times kjøretur unna, og ca 5 timer t/r på beina. Ca 1400 moh.
Og jeg hadde stort sett holdt senga/sofaen i 4-5 uker.
Her snakket vi langtur uten trening...
Min mann resignerte, la fra seg malekosten og sukket tungt:
"Ja, ja - Skreikampen, da".

Jeg var allerede svimmel da jeg satte meg i bilen.
Min sønn og en kamerat satt i baksetet.
"Nye Hardyguttene" surret over høytalerne.
Jeg konsentrerte meg om ikke å se dobbelt.

Avkjørselen ved Feiring mot Skreikampen kommer alltid brått på.
Ved parkeringa holdt vi på å kollidere med en annen bil.
Vi var i gang.

Allerede før første skritt forsto jeg at dette var dumskap.
Når man sjangler ut av bilen, forstår man at kampen mot Kampen vil bli tøff.
Eller nærmest umulig. Men jeg holdt kjeft og gikk. Riktignok sakte og ustødig, men jeg gikk.
Min sønn og kompisen syntes åpenbart altfor sakte, for de strauk i forveien.
Mens jeg ble stadig mer kvalm og svimmel.
Til slutt måtte jeg bite i det sure eplet, og be pause og litt mat.
Da hadde vi tilbakelagt et par-tre hundre meter.
Jeg klarte knapt å stå på beina og deiset pladask ned nærmest midt i stien.
Til spott og sped - men med et tappert smil - til alle turgåere som passerte oss.
Og jeg tenkte - dette går ikke. Dette går bare ikke!

Men hva med guttene? De var langt foran oss i løypa.
Og hva med Min mann? Han hadde tross alt motvillig forlatt maleprosjektet sitt for denne turen.
Og hva med meg? Som hadde trasset oss avgårde: Hva med min stolthet?

Etterhvert prøvde jeg meg opp, tok et solid tak i armen til Min mann og grep båndet til Kahlua.
Vår bittelille dvergdachs fikk fungere som trekkhund (stakkar!!!)
Resten av turen konsentrerte jeg meg om å sette en fot foran den andre.
Blikket stivt festet på stien, puste med magen, ikke bevege nakken, små og hyppige pauser.
Og jammen - utrolig med sant - nådde vi toppen!!!
På rein trass!

Og belønningen var stor:
To blide gutter (som hadde ventet leeeenge), storslagen utsikt og sol.
Vakkert, vakkert, vakkert.

Turopplevelsen oppover mot toppen vil jeg helst unngå neste gang.
Men jeg vil veldig gjerne at det skal bli en neste gang.
Hvor jeg kan virkelig nyte hele turen.
For Skreikampen er bare helt fantastisk.
Jeg blir like overveldet hver eneste gang.





tirsdag 2. oktober 2012

Riddere av Dal-borgen!




















Min siste langtur (alt er relativt - men i min verden er 8 km en lang tur)
ble foretatt lørdag 8. september. Det er snart 4 uker siden.
Disse ukene har vært preget av invalidiserende medikamentelle bivirkninger.
Som kuliminerte i besvimelse, blålilla blodutredelser og blålys!
(tirsdag 18. september).

Men i dag hadde jeg bestemt meg.
Jeg hadde bedrevet mental trening.
Gått gjennom løypa i hodet.
Opparbeidet meg et intenst ønske.
Et intenst ønske om tur.
Ordentlig tur.
Med oppover- og nedoverbakker.
Og lengde over noen hundremeter.

I dag skulle Dal-borgen gjenerobres!

Men jeg måtte ha med meg mine våpendragere:
Min mann, Min sønn og hunden Kahlua.

Dagen startet med gråvær og regn,
men i det vi trådde ut av bilen tittet sola frem.
Også den var på vår side.

Høsten er en vakker tid.
Vi plukket blader med ulike former og farger.
Forsøkte å lære oss navnet på noen av dem.
Lønn - rogn - bjørk - osp - ask - gran - furu...
Quiz er i det hele tatt en yndet aktivitet når familien er på tur.
Spennet er stort: Harry-Potter universet, Star Wars, geografi, frukt.
 Og - altså - blader.

Og vi kom oss rundt.
Vi kan igjen titulere oss som riddere av Dal-borgen.
Det er en god, god følelse!

Håper det blir mange turer å dokumentere fremover.
Både korte og litt lengre.

mandag 1. oktober 2012

Stikk!


















Dagens dialyse havarerte etter at den ene nålen
(og mengder med saltvann) havnet subcutant
og den andre nålen (eller innholdet i slangen) koagulerte.
Forsøket på singel nidel-teknikk strandet på manglende praksis i øvelsen.
Dermed ble jeg sendt hjem. En god del blod fattigere.

Men det innebar også at jeg ikke trengte holde sengen hele dagen.
Dermed ble det rom for en liten tur. I flatt terreng. På Øverby Stadion.
Sammen med Min Mann, Min Sønn og Kahlua.

Der oppdaget vi at Kahlua er en habil tyttebær- og blåbærplukker!
Og det var godt, du! Hun formelig rensket kjerrene for tyttebær!
Turen bak utedoen på Øverby, var imidlertid ikke like populær:
Kahlua - en million fluer tar faktisk feil: Bæsj er ikke godt!

Når man er svimmel og nylig har kræsjlandet i fliser og parkett.
Når man er dekorert med blålilla sjatteringer over store deler av kroppen.
Når man føler seg svimmel og en smule utrygg.
Da er det godt å ha en trygg arm å holde i.
Den trygge, gode armen til Min mann.
Min lærermann. Min lærermann med høstferie.
Den høstferien skal vi bruke godt...