Min Mann er fått nyttårskløa (eller førtiårskrisa, om du vil).
Det vil si at han har begynt å træne.
På søndager legger han ut på lange skiturer.
I godt selskap med andre karer i førtiåra.
Men utstyrsmessig er han ikke helt der, enda.
Heldigvis, kanskje?
Min Sønn og jeg har ikke fått noen form for kløe.
Ikke en gang lus - som det visstnok florerer av på skolen om dagen.
Så vi satset på en søndagsskitur i kosetempo.
I likhet med veldig mange andre barnefamilier.
Utgangspunktet for skiturer var Skistua.
Herfra skulle vi rusle opp til Blivgodt.
Før vi akte pent og pyntlig tilbake til utgangspunktet.
En tur gjennom skog i lett turterreng.
Seks subjektivt lette kilometre.
Vi hadde bare såvidt kommet oss på plass i skisporene,
før Min Sønn møtte bakskiene til en gutt i klassa.
Resten av turen gikk som en lek.
Vips, så var vi tilbake på Skistua.
Der ble det ferske vafler og en hvil i varmen.
Før Min Sønn møtte en annen klassekamerat,
og det var duket for skilek i løssnøen.
Etterhvert dukket også Min Mann opp.
Gjennomsvett og blid etter atskillige tilbakelagte kilometre.
Så bar det strake veien hjem til tv og fotballmatch.
QPR skulle i ilden.
Etter kampen var ikke Min Mann like blid.
Men ingenting en solid kjøttkakemiddag kan bøte på.
Takk kjære Moster!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar