lørdag 14. januar 2012

Rausteinshytta


















Min sønn er sju år og liker ganske godt å gå på ski.
Han er ( i likhet med sin mor ) ingen racer.
Men han begynner å bli ganske seig.
Dermed kan vi gå litt lengre turer.
I dag skulle vi prøve skia på Totenåsen.
Fra Oksbakken til Rausteinshytta.

Skiføret var ypperlig!
Stemningen i løypa tilsvarte det mest vinteridylliske julekort man kan tenke seg.
Men veien mot Rausteinshytta innebar mange og bratte oppoverbakker.
Veldig mange og veldig bratte oppoverbakker.
Det ble noen subjektivt lange kilometre.
Omtrent som en ekspedisjon i isødet mot Sydpolen.
Det var i hvertfall det vi lekte.
Og da er nødproviant viktig...

Men plutselig var hytta der.
Ikke lenger rød (selv om rødfarven fremdeles skinte igjennom), men brun.
Med røyk sivende ut fra skorsteinen.
Beliggende i en natur som ikke riktig er skog eller fjell.
Men noe midt i mellom.
Hit fører ingen bilvei.
Hit må du gå for egen maskin (eller bli trukket i pulk).

Når du kommer innomhus, blir du møtt av trivelige folk og nystekte vafler.
Og en egen lun og koselig hyttevarme, som bare god, gammeldags vedfyring kan gi.
Og ved er det i rikelig monn på Totenåsen.

Vi koste oss med vafler, før vi vendte nesa hjemover.
De kilometrene som tidligere på dagen hadde virket så lange,
gikk nå som en vind.
Den seige polfareren, ble transformert til en eplekjekk Petter Nortug.
Som selvfølgelig knuste faren i spurten!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar