Milsluker

Etter 3 dager i mer eller mindre horisontal strekk,
var jeg i dag mer enn klar for å komme meg ut på tur.
Kuldegradene var mange - minus 13 kalde.
Men eller var det vindstille og sol.

I dag hadde jeg lyst til å gå langt.
Kanskje ikke kjempelurt dagen etter dialyse.
Men jeg er ikke alltid like lur.
Derimot kan jeg være litt sta.
Kombinasjonen ikke alltid like lur og litt sta,
kan falle både heldig og mindre heldig ut.

Det gikk ikke veldig kjapt oppover bakkene mot Kopperud.
En dame med barn i bytrille gikk forbi meg og i fra meg.
Det er ganske tungt å skyve en bytrille på snøføre...
Litt høyere opp i bakken ble jeg fragått av en annen dame i følge med en mikroskopisk hund.
Men skitt au.
De skulle sikkert bare gå seg en snartur.
Jeg skulle gå langt...

Nå jeg nærmet meg Kopperudblokkene og toppunktet for turen,
kjente jeg meg plutselig litt kvalm og veldig sulten.
Hadde slengt i meg en banan før avgang (egentlig fy-fy for dialysepasienter).
Men nå ville kroppen ha mer påfyll.
Begynte å fantasere om alt det gode jeg skulle stappe i meg når jeg kom hjem...

Det hjalp veldig at løypeprofilen flatet ut.
Resten av turen gikk egentlig ganske greit.
Fulgte med på GPS`n og så at jeg ville ende opp med ca 8,5 km.
Siden jeg hadde bestemt meg for å gå langt, la jeg derfor inn en ekstra sløyfe.
Resultat: 1 mil på beina.
Jippi!
Litt uggen da jeg kom inn døra.
Men ikke noe brødskiver med egg og kakao ikke kunne bøte på...
Og Bocca...

Så får det heller være at de resterende fredagstimene ble tilbragt på sofaen...